hits

DENNE BLOGGEN ER FLYTTET TIL: http://kirsti-valle-johansen.simplesite.com/

http://kirsti-valle-johansen.simplesite.com/

 

10 r har gtt....

10 r siden du forsvant, du ble borte, du bare gikk opp i ryk, du bare gikk i opplsning, du bare ble luft, du gikk i havet, du ble ett med havet, du ble ett med jorda, skallet ditt ble borte, du valgte bort det livet som ble for tungt bre......Livet? Hverdagen? Helgene p hytta? Hpet? Forventningene? Friheten din? Alt dette som du s i framtiden din, alt dette som du hadde s store forventninger til, alt dette som du endelig skulle f nyte, alt dette som du trodde p, dette var n din tid, ditt liv, endelig...... s skulle du f ha et godt og fredelig liv. Slik som du ville ha det..... Slik som du endelig fortjente... Men.. Det ble ikke snn!

For akkurat p denne dagen for 10 r siden hadde den bermte drpen sneket seg inn i din tilvrelse og hele livet ditt rasa. Du s ingen annen mulighet enn bare avslutte lidelsen du hadde inni deg. Det dype mrket du skled inn i. DRPEN! Drpen som velta framtida di. DU som hele livet strevde med vre bra nok, god nok og f anerkjennelse for den du var. N orket du ikke mer. Tida di hadde rent ut. Alt som livet hittil hadde gitt deg var ikke det du klarte leve videre med. Skulle nske vi hadde vrt nok for deg. Skulle nske at jeg hadde klart stoppe deg. Skulle nske at du hadde forsttt at du kunne ftt ett liv som hadde vrt godt for deg, bare du kunne snakka litt med oss? Du. kunne fortalt oss hvor vondt det var leve? Kanskje vi kunne forhindret det?  Nr disse tankene kommer s m jeg overtale meg selv til godta at jeg ikke fr gjort noe med det. M bare lre meg leve med det livet som har vrt. M lre meg ikke la fortida styre framtida mi. Jeg br gjre mine valg slik at jeg oppnr de flelsene jeg nsker. 

I dag tenker jeg p at jeg fortsatt er lei meg meg for at du ikke er her sammen med oss. Jeg grter fortsatt nr jeg tenker at du skulle sett hvor fint vi har ftt det. Du hadde stortrives her hos oss i dag. Du hadde kost deg p grden vres. DU hadde hatt s mye bidra med. Jeg blir litt oppgitt nr jeg tenker p at du valgte ikke vre sammen med oss lenger. Det gjr vondt i hjertet mitt nr jeg tenker p deg. Savnet er fortsatt forferdelig vondt. Og det har faktisk tatt nesten 10 r komme seg p fote, komme seg gjennom en tid med dager som var helt umenneskelige. Innimellom kan jeg sitte tenke p alt det vi opplevde, hvor surrealistisk det var. Inni mellom s lurer jeg p om det faktisk skjedde. Men s ramler realiteten inn over meg og jo, det skjedde faktisk. 

Jeg har faktisk klart finne en mte leve livet mitt videre p..... I dag er det 10 r siden den grusomme opplevelsen satte seg fast i kropp og sjel..... I dag er det 10 r siden livet brsnudde og tok en annen vei.... En vei som jeg ikke var forberedt p.... En vei som det er helt uvirkelig se tilbake p..... 10 r fles som i gr.

Jeg kan fortsatt hre latteren din nr jeg lukker ya, jeg ser deg danse til Creedence, jeg lukter blomstene som du stella med, jeg fler nrvret ditt i form av beskyttelsen som du alltid ga meg. Du flte at tida di var brukt opp. Tida di hadde rent ut. N sto tida stille. Men det er jo ikke snn, vi kan ikke stoppe tida. Tida bare gr og gr. Men du valgte g ut av tiden. Ut fra oss. Vekk fra det vonde. Trodde du at alle vi andre fikk det bedre uten deg? For det hadde jeg trodd, trur jeg, hvis jeg hadde tenkt p g ut av denne tiden. Jeg skulle nske at du hadde visst p forhnd hvilken grusom tid vi gikk inn i. Vi mtte ogs g litt ut av tiden vr, men allikevel s stoppet jo ikke vr tid. Vi mtte bare bli med videre og bare ta i mot hver grusomme dag...

I frsten av denne uka s var en ung jente savna fra nromrdet. Det ble voldsomt nrt og da det kom helikopter som sirklet over skogen s ble voldsomme vonde minner vekket til live igjen. Det var akkurat snn det var.... Og jeg satt p trappa mi og visste ssen familien borti her hadde det da. For noen forferdelige minutter som de mtte gjennomg........... Men heldigvis s ble hun funnet i god behold. I lpet av de 10 rene som har gtt s har det vrt flere som har valgt det samme som du gjorde. Noen har vrt kjente og noen har vrt ukjent. Noen har vrt savna i en periode og noen gjorde det slik at de ble oppdaget ganske fort. 

I dag er det 3 r siden jeg vknet opp og hadde ftt livet mitt i gave. Jeg er fortsatt overbevist om at du var med meg og reparerte hjertet mitt. Det gikk jo i stykker den dagen du ble borte s kanskje det var din mte gi noe tilbake til meg. Tusen takk. For at jeg hadde deg som verdens beste storebror. Du er noe av det kjreste jeg har hatt i livet mitt og noe av det kjreste jeg fortsatt har. 

Jeg har klart ta tilbake livet mitt, s I dag skal jeg lage meg en fin dag og tenke p deg og p alle gode minner og p hvilken betydning du hadde og har for meg og mine.

Ille gla' i deg og savner deg ille.....

-- Kirsti VJ -

#selvmord #savn #sskenkjrlighet 

Tanker.....

En veldig god venninne sa til meg her om dagen: "Har du slutta skrive p bloggen din?"

Hmmmmm. Nja.... Nei? Jeg har jo ikke det? Jeg vil jo ikke det? Har mye mer skrive om jeg? Men akkurat n......... s er det helt tomt. Eller?

Det er jo ikke tomt. Det er egentlig alltid fullt. Det er aldri helt tomt. Alltid noe som skjer oppi det hodet. Det er alltid noe som virvler rundt av ord og setninger og mennesker og hendelser og jobb og hjemme og....... det er alltid mye som foregr oppi den hjernen. Alltid er det tanker der. Noe tar jeg nrmere til meg enn andre ting og noe kommer mye nrmere til meg enn andre ting. Nr noe setter i gang en flelse s klarer jeg ikke velge det bort. Da blir hjerte involvert og da blir det mye nrmere. Da blir alt mye tydeligere. Da fr det bare komme. Det hjelper hvertfall ALDRI legge lokk p ting. Uansett hvor mange r som har gtt s tror jeg det er lurt ta det fram og kjenne p det og s putte det ett sted og s er det der til neste gang det skjer. Jeg fr det ikke til stemme at det er mulig bare skyve hendelser og flelser bare vekk. De vil vel komme tilbake en gang? Og hvis de ikke tas p alvor s vil de jo bare komme tilbake igjen og igjen og igjen. Tilslutt kanskje de da kommer tilbake i fysisk smerte? I sykdom? I samlivsbrudd? I ensomhet? I hva det enn mtte vre. Jeg sier ikke at vi skal g rundt vre lei oss men det er faktisk lov vre lei seg nr du er lei deg. Er det ikke lov grte da? f det ut av systemet? Det er lurt grte litt? Det tmmes et lager hver gang.

Og da gr tankene mine igjen fort til broren min som valgte bare forsvinne. Hva tenkte han p? Tenkte han p noe i det hele tatt? Noe spesielt? Eller var det bare kaos eller var det helt tomt? Var det svart? Eller var det farger? Tenkte han p meg? Tenkte han p oss? Hva tenkte han p?

Jeg velger tro at det var alt for mye av alt for mye opp i det hodet der. Det m ha vrt kaos. Det m jo ha vrt det? Tilslutt s ble det kanskje bare svart?

Det er en ting jeg er helt sikker p og det er at han aldri noen gang tenkte p at det ble konsekvenser etter at han ble borte. Jeg kan godt tenke meg at han tenkte at n skal det bli deilig for bde den og den at han blir borte. Pluss at han rett og slett var s utrolig sliten av aldri f det bra i livet. Livet hans skulle jo begynne og det skulle jo bare smile. Det var jo bare gode ting som var p vei. Han hadde klart kvitte seg med det som gjorde at han ikke hadde det no bra i livet sitt. Men det skulle ikke bli snn. Det ble ikke snn som han trodde. Det dukket opp no uforutsett og det var mer enn han klarte bre. Fordi det glasset var s overfullt fra fr. S da var det den drpen da, som kom og velta hele tilvrelsen. Da visste han nok hva utfallet ble. Men at jeg og vi skulle slite i s mange r etterp det tenkte han nok ikke p nei. Da hadde han ikke klart gjre det fordi han var alltid veldig opptatt av at andre skulle ha det bra. Jeg tror jeg vet og at jeg kjenner han s godt at han ikke gjorde dette for sre noen eller straffe noen. Han gjorde det ikke mot noen av oss. Han gjorde noe kun for seg selv. Klarte endelig ta ett valg som han visste at var godt for han. Endelig s valgte han seg selv og ingen andre. 

Etter ha kjempa i s mange r for bli fri og f det godt s var han s inne i den gode flyten men s snudde det og da ble veien hans ganske kort. Da var det ikke mange fotspor igjen. Da ble skrittene kortere og kortere og valget ble endelig.

Men det var som bare f..n !!!!! At det var dette han mtte gjre. Det gjr jo s vondt miste den beste broren. Den beste Gonka.

Men jeg skal ikke g i den fella ved bli bitter og vre sint. Jeg er alt for glad i han til det. Jeg har alt for stor respekt for han for det. Og jeg er klar over at jeg rett og slett bare m akseptere at han er borte. Men det betyr ikke det samme som at jeg kommer til glemme han eller glemme hva han betyr for oss eller noen gang glemme hvor glad jeg er i han. Han har den spesielle plassen i hjertet mitt !!!!

Vi har s mange minner. Og s mange gode minner. Og heldigvis s mange fine bilder. Og en del litt mindre fine bilder. Bilder i alle settinger. Vi har han jo til og med p film. Det er bare ta fram det ene etter det andre og sette seg ned og nyte minner og den godheten han omga seg med. 

Jeg hadde visst mer skrive om............

- Kirsti J -

#sorg #tanker #selvmord #mlnner #

Siste stoppested

6 r etterp skjer det endelig, det som jeg har blitt lovet i s mange r blir virkelig en realitet. Jeg fr lov til sitte i bt se p det siste stoppestedet. Der p den lille holmen i Kosterfjorden som noen en varm sommerdag i 2009 fant en mannsperson 20 meter opp p land. Den mannspersonen som bar preg av ha ligget lenge i vann. Hvor lenge han hadde ligget p land var det ingen som helt sikkert kunne si. det var veldig spesielt se og fle det siste fotsporet hans. Den dagen han ble funnet var en av vre fettere i bt i nrheten og ble vitne til Kustbevakningen og helikopter som heiset noe opp fra den lille holmen. De som var i bten tenkte alle at dette var nok den savnede fetteren og flte det veldig rart st der se p. Og det viste seg jo i ettertid at det var det. 

Alle sa den gangen at det var s fint at han ble funnet. Den gangen var det ikke det. Fornuften min sa at det var han. Men hjertet mitt ville no annet. Det var s forferdelig vondt. Hjernen prvde hele tida formidle dette. men....... 

SONY DSC

 

Men idag s merker jeg jo at det beste som kunne skje etter at det vrste hadde skjedd var jo at han ble funnet. Det vrste hadde jo allerede skjedd. Han var borte. S at han ble funnet er jo da noe av det beste som kunne skje. Jeg hadde nok mest sannsynlig ikke vrt den jeg er i dag hvis han fortsatt hadde hatt status som savnet.

Denne dagen med bt i Kosterfjorden var en helt fantastisk opplevelse som rrte oss langt inn i hjerterota. Alt ble s virkelig og det var s fint kjenne igjen stedet p holmen der hvor han l. Jeg husket det fra bildene vi s hos Polisen. Fra stedsbildene. Etter s mange r s var det lett kjenne igjen.

Det var godt for oss alle 4 ha noe hndfast forholde oss til. Det er noe med det kunne se det i virkeligheten. Ikke bare lage seg bilder oppi hodet. Dette var p en mte en salgs bekreftelse p at han faktisk er borte.

- Kirsti J -

 

Gratulerer med dagen

GRATULERER MED 60 RS DAGEN kjre broren min!

"Vi flytter oss fra tid til tid og fra sted til sted" sa Jahn Teigen i beste sendetid en lrdagskveld for non uker siden. Det fr meg til tenke..... Tenk at i dag hadde du kunnet feire 60 rs dagen din. I dag kunne vi spist bursdagkake og skrvla litt. Hrt p latteren din som var s god og trillende. Vi kunne hatt gleden av ditt gode humr. Det er til og med snn at jeg savner kveruleringa di. Alltid en god diskusjon p lager. Du kunne late som du hadde en annen mening bare for starte en diskusjon. Ganske irriterende innimellom. Du kunne faktisk erte p deg en sten. Og du bare humra i barten og hadde det artig.

Du kunne fortalt om alle som hadde gratulert deg med dagen i dag. Alle de menneskene som var s glad i deg og satte pris p deg for den du var. Du hadde visst oss alle de fine blomstene du hadde ftt. Alle visste jo hvor glad du var i blomster og hvor flink du var til gi oppmerksomhet til andre. S du hadde nok hatt masse fortelle om alle gode ord du hadde ftt i dag. Du kunne ftt gaver og inni dem kunne det vrt noe du virkelig nska deg. Men snn skulle det ikke bli. Du valgte bort muligheten til bli eldre og feire bursdager. Men hvis jeg hadde spurt deg for 9 r siden om hva du nska deg til bursdagen din, hva hadde du svart da? Hadde du visst hva du skulle svare tro? Visste du innerst inne hva du skte og som du ikke fikk? Visste sjela di hva du nsket deg mest? Hadde du fortalt det til meg, kunne jeg hjulpet deg tro? 

Hvis jeg hadde visst den gangen hva jeg vet i dag s hadde jeg gitt deg all den styrken du mtte trenge for bygge opp overlevelsesinstinktet ditt. For i utgangspunktet er  dette noe av det sterkeste et menneske har. Det er mange ganger jeg har lurt p hvor det ble av ditt? Jeg kunne pakka det pent inn til deg og bare bedt deg om bruke det. Bruk det for alt det er verdt.......

Men det var ikke snn. Det ble ikke snn. Du valgte en annen vei. Instinktet ditt ble svekket. Noe i livet ditt gjorde at du innerst inne visste at n var tiden inne. N rant tiden din ut. N hadde du feiret den siste bursdagen din. Det str stor respekt av det. Hvor modig du var. Hvor tff du var som endelig tok et valg som bare angikk deg. Som bare du kunne rde over. Ingen som kunne bry seg med hva du gjorde. For frste gang i livet ditt s tok du ditt eget store valg. Men dessverre for meg og alle vi andre som er s glad i deg s ble ogs det siste du gjorde. 

Har vrt p grava di i dag. Med blomster og lys. Sammen med mamma. Ho sa til deg at du kan jo ikke komme hit s da fr vi komme til deg.

Det var s pent hos deg i dag. Masse blomster og lys. Masse kjrlighet. Du er dypt savnet. 

Den er s fin den gravsten din. Det bordet som farfar som gammel stenhogger hogde ut i granitt for mange mange r siden. Det bordet som stod ved siden av flaggstanga som du og jeg s mange 17.mai'er heisa flagget p. Jeg satt p bordet og dingla med bena og du heisa flagget. Det bordet som du tok og lagde til det nederste trinnet p trappa til huset ditt. Det bordet som du da satte igjen s mange mange fotspor p. Det bordet som du n har som gravsten. Det er utrolig vakkert. Det er en vakker og rrende historie i den gravstenen. 

Jeg sto og snakka med nabo'n her om dagen. En koslig dame som ogs opplevde sitt vrste mareritt for mange r sida. Ho mista snn sin i elva da bten kantra. Han drukna i et forferdelig uvr. Vi sa begge to at vi er s glad for treffe andre mennesker som har opplevd no vondt for da blir det mye lettere snakke sammen. Jeg sa at jeg synes det er s frustrerende at samfunnet lissom forventer at vi skal glemme det vi har opplevd etterhvert..... Men da sa ho noe som jeg synes var s fint: "Men kjre deg", sa ho, "vi glemmer jo aldri dem vi er s innmari glad i" !!! "Det er jo helt umulig" !!!

Det er faktisk godt endelig kunne se tilbake p gode minner. Godt kunne snakke om deg uten at det bare gjr vondt. Godt kunne huske deg slik du var. 



- Kirsti J -

#bursdag #gravstein #savn #kjrlighet #overlevelsesinstinkt


 

Blogg

Det lureste jeg har gjort er trre begynne skrive. Eller rettere sagt trre publisere det jeg skriver. Det er brette ut huden fra innsida. Fler meg litt som en snn gammel sp, snn som vi lagde p skolen og spdde hverandre. Bretter ut ting i kriker og kroker og s ender det tilslutt opp i noe som gjre at innsida er p utsida og utsida er p innsida. Og ender opp med en spesiell ting p slutten. I mitt tilfelle s er den spesielle tingen det nemlig klare akseptere at dette var virkelig noe som skjedde og at dette er min virkelighet. Det er fortsatt helt ubegripelig forst og det er fortsatt veldig vondt vre klar over at han virkelig er borte. Det gjr fortsatt veldig vondt og er fortsatt veldig srt.

 Glad for at jeg turte publisere. Ogs glad for at noen hadde troa p meg. Jeg er s glad for at noen sa til meg at jeg bare skulle gjre det. For er det noe jeg har vanskelig for s er det ha trua p meg sjl...

Men n har jo dette blitt en blogg. Det er min historie. Det har virkelig vrt en egenterapi det siste ret som har gtt. Det er en merkelig flelse av g i s mange r ha det s vondt inni seg og s plutselig kunne lirke det ut av systemet. For det har vrt vanskelig f hjelp til bearbeide dette. Det sier seg sjl det nr fastlegen sier at dette har ho ikke vrt borti fr s ho visste rlig talt ikke hva ho skulle gjre. Kunne sendt meg til psykolog eller psykiater eller no kanskje? Ble anbefalt delta i en sorggruppe, men det ble ikke den gruppa som jeg trengte s da ble det ikke no mer med det. Var i kontakt med foreningen LEVE (landsforeningen for etterlatte ved selvmord). Der fikk jeg noen svar som gjorde at sannheten om at han valgte bort livet sitt selv ble styrket. Siden dette utartet seg etterhvert til vre noe som jeg mtte deale med p egenhnd s er det en helt fantastisk befriende flelse kunne skrive ord som kommer fra innsida ned p papiret. Og s trykke p knappen som heter publiser. En ting er skrive masse greier og putte ned i skuffen, en annen ting er virkelig grafse p innsida for s p en mtte gi det fra meg. sende det ut i cyberspace. Det er en helt utrolig deilig flelse. En befriende flelse som n etterhvert som tida har gtt ikke er s skummel som den var i frsten. Etter at jeg begynte med dette er det ikke det vonde oppi hodet mitt hele tida snn som fr. N har jeg putta det sted som jeg vet hvor er. Det er faktisk veldig forlsende  gi det bort. 

Dette ligger jo der ute og svever og det er helt frivillig lese. Det er det for meg ogs. Mye god terapi i det ha noe kunne ta fram nr jeg trenger det. Det er min historie og mine opplevelser av det miste noe av det kjreste jeg hadde i en s uforklarlig hendelse som at han valgte forsvinne og vre borte i ti mneder uten at vi visste hvor han var.

Jeg vil tillegg til at dette er min egenterapi fortelle om at jeg synes det faktisk er greit fortsatt savne noen som er borte. Ikke bare godta at n er det s lenge sida at n br jeg vel ha kommet over det? Kommet over det? Det er vel ikke normalt komme over noen du er glad i. Nr de blir brtt revet bort s skal det etter noen r vre glemt? Det skal legges lokk p? Det skal ikke snakkes om? Jeg mener ikke at det skal dyrkes og snakkes om hele tida eller hver helg eller no. Men det skal vre rom for at dette ikke er et tema som det skal legges lokk p. Jeg forstr ikke de som velger ikke snakke om det. Jeg forstr ikke at de fr det noe bedre av ikke snakke om det. For hver gang noen som er vondt blir snakket om s blir det bittelittegrann bedre. Det er vondt snakke om akkurat der og da og stemningen blir kanskje litt trist, men etterp fles det mye lettere og bedre. Det handler om at vi m finne en mte leve med det videre og tilslutt akseptere det som har skjedd. Bare da tror jeg at det er mulig klare leve et s harmonisk liv som det overhodet gr an ha. Det er viktig ha ftt satt ord p alle flelsene sine og i tillegg ha vrt inni alle krokene for bearbeide de opplevelsene som ligger i cellene vre. For jeg tror p det at kroppen husker. Kroppen husker de opplevelsene den har vrt igjennom. Snn er det hvertfall for meg. Nr spesielle datoer nrmer seg eller minner som  dukker opp s husker kroppen hva den har vrt i gjennom.... Innimellom ble jeg litt irritert over at det ikke bare kan g an ha det bra. At det skal vre s forstyrrende i min hverdag. Men etter at jeg valgt ikke stritte i mot s har det faktisk blitt lettere og lettere....................

Jeg oppfordrer alle til skrive. Bare la ordene komme. Hvis du tror at du ikke har dem og hvis du tror at du ikke kan skrive s er det bare la de komme. Det er bare ord og setninger som gjenspeiler flelsene dine. Hvis noen fler at de gr med ting inni seg som er vondt og vanskelig s er det bare f det ut. Det som er s fint med skrive er jo at du kan velge vise det til noen. Du kan putte det i en skuff. Eller s kan du brenne det. Det har jeg gjort flere ganger fr. Jeg har skrevet ut det jeg fler og s har jeg brent det i ovnen etterp. 

Temaet selvmord er i seg selv et viktig tema og heldigvis s har det blitt mer penhet om det og det er blitt mer akseptabelt ha det vondt som ikke synes utenp.

- Kirsti J -

#blogg #LEVE #terapi #skrive



 

Livet gr videre....



- Kirsti J -

#livet 

Hva er tid?

Han var s opptatt av klokker. Han hadde alltid klokke p armen. Var helt avhengig av ha tiden med seg. Jeg fr en flelse av at han mtte passe p tiden. Han mtte ta vare p tiden. Jeg tror han visste at han hadde en utdelt tid. Flte at tida hans rant ut. Men hva er tiden? Tiden kommer jo hele tiden. Men han visste nok innerst inne at en dag s kom ikke tiden hans no mer. Ikke i denne tiden men i en annen tid.

Han mtte fortsette i en annen tid. Han hadde brukt opp tida si i denne tiden.

Derfor er det s veldig vondt sitte igjen med at jeg enn ikke har ftt lov til holde klokka hans i hnda mi. Holde klokka hans i min tid. Den klokka han hadde p seg sammen med fotspora hans ned til stranda der kano'n l en dag tidlig i september for litt over 8 r siden. Det var den klokka han hadde valgt ta p seg som en del av sin siste tid her sammen med oss. Det var den klokka han hadde p seg da han ble funnet. Tenk at han fortsatt hadde den med seg? Etter ca 10 mneder i hardt farvann. Det har jeg ikke tenkt p ordentlig fr n. Tenk at den hadde overlevd hele denne tiden.

Tiden hans hadde stoppet men han hadde den fortsatt p seg. Det var en solid klokke, det var en solid tid. Den hadde fysisk stoppet men han er fortsatt i en annen tid. det er jeg hvertfall helt 100% sikker p. Det har jeg opplevd s det vet jeg at han er.

Sammen med hans siste klokke s var det ogs et smykke. Et smykke som han alltid hadde p seg. Ogs den dagen han ble funnet. Disse to tingene hadde jeg et svrt inderlig nske om bare f lne litt, f holde i hnda mi. Men det har jeg ikke ftt lov til se s da fr jeg bare huske han da han hadde det p seg. Men jeg kjenner at jeg fortsatt nsker holde det i hnda mi.....

Men jeg har et slips som jeg vet han var veldig glad i og det er en veldig fin trst. Det lukter fortsatt han og det kan ingen ta fra meg.

- Kirsti J -

#klokke #tid 

 

Til ettertanke



- Kirsti J -

#livet #sorg #selvmord

Godt Nytt r

P denne dagen i dag, det nye rets frste dag kommer det alltid tanker som gjr at jeg blir pminnet om og husker s godt alt det som skjedde for 6, 7, 8 r sida. Overgangen til et nytt r er i seg selv ganske spesielt med nye tanker og lfter til seg selv om bli bedre p ditt og bli bedre p datt. Jeg har lrt meg rett og slett glede meg over at jeg fr lov til oppleve at et nytt r er p gang. Og s fr det ret som ligger foran meg komme med alle dagene sine og s skal jeg gjre det beste jeg kan til ta vare p hver og en av dem og gjre dem til no godt og no minnerikt se tilbake p. Og ut i fra de forutsetningene jeg har og tilegner meg s velger jeg gjre det jeg har lyst til slik at yeblikkene mine og til de rundt meg blir s gode og opplevelsesrike som det er mulig gjre det til.

ret 2010 og overgangen til 2011, var som nevnt tidligere mitt vrste r. I tiden etter at vi hadde sett p bilder fra stedet og lest obduksjonsrapporten side opp og side ned s ble alt bare utydelig. Jeg fikk et slags slr foran utsynet mitt. En type film som l p innsida av ya mine. Vanskelig sette ord p egentlig. Men fra fr s var jeg i mitt eget vakuum. I min egen film. I mitt eget cover. Mens n s ble alt s gjennomsiktig. S uvirkelig virkelig. Jeg hadde ikke peiling p ssen jeg skulle leve. N hadde jeg levd i et type hp i to r og n var hpet mitt p bristepunktet. Jeg mtte forholde meg til fakta. Fakta? Hva var egentlig fakta?

Jeg husker vi hadde sskenbarn-fest hjemme hos oss den hsten og det var helt umenneskelig at vi ikke kunne hre latteren hans. Han som hadde en s smittende og festlig latter. Han som var s glad i ta seg en fest. Han som var en gledesspreder. Han som lett kunne bli festens midtpunkt. Han som alle merket ikke var der. Jeg hadde da informasjon til gjestene og fortalte om bilder og rapport. S rart holde en slik "tale". 

Den nye dagen i dag fr meg til tenke p den samme dagen i 2011 da blikket mitt ble slrete. Livet mitt ble slrete. Jeg strevde virkelig med holde meg p beina. Jeg var i en egen verden av noe som jeg ikke visste utfallet p. For n hadde det jo gtt spass lang tid, det hadde jo gtt litt over 2 r siden det fatale skjedde, og samfunnet forventer jo at da skal alt vre tilbake i normalen og ting blir "glemt". 

Ettersom dagene gikk ble det rett og slett tvunget fram en beslutning. Det gikk ikke an leve dagene sine snn som vi gjorde. vkne hver morgen kjenne at det eneste som hadde vrt tilfredsstillende var bare bli liggende i senga og hpe p at dette virvaret bare ville slutte. Dra dyna over hodet og bli borte. Bare hpe p at alt ville g over. At alt bare ikke hadde skjedd. At alt bare kunne vre harmonisk og normalt. Jeg klarte ikke orke ha det snn. Var det snn han hadde det? Var det snn han tenkte den siste tiden av livet sitt? Var det snn han flte det? At ingenting hadde betydning? At hvis bare lyset ble skrudd av s ble alt bra?. Hvis han bare kunne krype under dyna og bli borte, s ble alt bra? Han fant ingen veier g, han klarte ikke finne muligheter til finne tilbake til livet sitt. Jeg fant en vei. Jeg fikk en vei ut av helvetet. Jeg fikk en ny mulighet og jeg tok den. Jeg valgte bruke muligheten min til velge at dette var en rliten begynnelse p resten av livet mitt..... Men kampen har vrt tffere enn jeg trodde. Det river og sliter og det vil det nok alltid gjre. Men vi mennesker er heldige for vi har den evnen til faktisk finne en mulighet til lre oss til leve med alle traumene vi opplever. Men ingen kan si at det enkelt.......med daglig kamp....

Jeg skulle s gjerne nske at han hadde klart ta tak i den lille muligheten han helt sikkert hadde der inne i mrket et sted? Eller? Var det bare mrkt? Ja, det var nok det........ han valgte ikke ta den kampen......

- Kirsti J -

#godtnyttr #sorg 

 

Obduksjonsrapport

Obduksjonsrapport !! ???? 

Ett ord som skulle f en helt annen betydning enn det fr hadde betydd for meg. Vi valgte ringe til  sykehuset i Gteborg for sprre om det gikk an f greie p litt om hva som sto i obduksjonsrapporten. Den endelige rapporten. For frst er det lager de en og s kommer tilslutt den endelig. Og da min mor ringte og traff p en veldig hyggelig dame som sa at den kan dere jo bare f lese selv. S endte det med at hun sendte den i posten til oss og s var det bare sette seg ned lese. Eller? Var det bare sette seg ned begynne lese? Ja, egentlig s var det jo bare begynne p toppen av side 1. Men s enkelt var det jo ikke. Jeg skumleste ganske s stort fr jeg begynte p side 1. Det var heftige setninger ta innover seg. Det var vanskelig forst rekkevidden av det som sto der svart p hvitt. 

Jeg har ikke tenkt til utdype p trykk hva det sto i den for det er egentlig noe jeg har lagt i en liten del av hjernen min for det var ikke hyggelig lesing. Men jeg mtte bare studere den ogs, som alt annet, og fikk flere innblikk i ssen noen kunne se ut etter ha ligget lenge i vannet. For det er jo det vi visste fra fr, at han bar preg av ha ligget lenge i vannet. Men en ting er hre at noen brer preg av det. En annen ting er faktisk lese at noen brer preg av det. En helt annen sak er lese om broren min. At det jeg satt og leste faktisk var han. Eller var det det?

Tvil og hp er alltid tilstede.

En obduksjonsrapport er ganske s detaljert og det er flere ord og uttrykk der som for en som ikke er utdannet lege er helt uforstelig. Der er alt skrevet ned. Masse ord og uttrykk og inntrykk og flelser og rare tanker. Uansett hvor uforstelig og absurd det var lese s var jeg veldig opphengt i at denne skulle studeres fra frste til siste side. Masse ord og inntrykk som skulle fordyes. Masse ord som beskrev noe som var ganske s uvirkelig lese og hvertfall det skulle forholde seg til det at det var broren min jeg leste dette om. 

Nr jeg tenker p det i dag s forstr jeg egentlig ikke at jeg turte lese. Jeg forstr ikke at jeg orket lese det. Jeg forstr egentlig ikke at det kunne vre s lurt at jeg som ikke visste hva dette kunne inneholde bare ble overlatt til lese dette selv.

Hva hvis dette hadde skjedd i Norge? Hadde vi kunnet lese det sammen med en fagmann? Jeg hadde kanskje ogs ftt hjelp til bearbeide dette jeg mtte igjennom. Denne opplevelsen jeg hadde og mtte strebe meg igjennom. 

Men jeg tok n den kjangsen lese fra A til og angrer ikke i det hele tatt. Dette var bare en del av min bearbeidelse. Det kan jeg se tilbake p i dag.

Til slutt s var den rett og slett blitt litt slitt i kantene. 

Jeg ryddet i litt papirer for en stund siden og valgte brenne den opp. Det er ingen hyggelig lesing og jeg husker nesten ikke hva som sto der, i hvertfall i detaljene. S det ble p en mte litt hard kost la ligge i skapet. Det er helt unaturlig huske han som den som er beskrevet i den papirblekka.

Alle ting som har med han gjre er viktig for meg holde i hnda mi. 

Og jeg vet at det fortsatt er ting som jeg enn ikke har ftt lov til holde i hnda mi..... ting som var viktig for han. Og det er viktig for meg ha noe som var hans holde nr hjertet mitt. For han er viktig for meg!

- Kirsti J -

Endelig bevis?

Vi (sstrene mine og mora vr) bestemte oss for snakke med polisen i Strmstad igjen. Jeg ringte og spurte om bl.a. hva som skjedde den dagen han ble funnet...... hadde jo s mange ting vi lurte p.......

Vi fikk beskjed om at vi kunne komme se p bildene som ble tatt av han den dagen der han ble funnet. Det satt langt inne. Bilder? Ble det tatt bilder av han? Ja, det er jo snn at nr noen er savnet s blir det behandlet p samme mte som om det hadde skjedd no kriminelt. S derfor ble det tatt bilder p "stedet". Men var det noe jeg ville gjre? Var det noe jeg turte gjre? Hva kunne jeg forvente se? Kunne jeg se at det var han? Vi hadde jo ftt beskjed om og lest om at han bar preg av ha ligget lenge i vannet. Hva betyr det lissom? Det er jo snn som skjer p film. Ja, den filmen var fortsatt i gang. Det var ganske absurd og uvirkelig og skulle dra til Sverige og se p bilder av et mannslik. Det mannsliket var broren min, hadde de sagt. Den kjreste broren min. Jeg var s usikker p om jeg skulle se. Men hvis jeg ikke s, s kom jeg sikkert til angre? Jeg visste ikke. Det var vanskelig tenke p men det fantes bare en riktig avgjrelse og det var sette seg i bilen og kjre til Strmstad.

For n hadde jeg jo endelig ftt no hndfast og forholde meg til. Noe jeg kunne ta p. Og se p. Og hre noen fortelle om. S det var helt sikkert kjempelurt. En tirsdag formiddag i april 2010.

Da vi parkerte utenfor polisen s var bena mine helt numne. Det var vanskelig g. Og det var vanskelig tenke. Hva hadde jeg beveget meg inn p n? Hva l der inne p stasjonen som kunne f meg til kanskje klare lever videre med mitt liv? Tr jeg virkelig dette?

Der ventet en hyggelig polis som forstod veldig godt at denne prosessen var noe vi skulle deltatt i hele veien. Han fortalte fra funn-dagen og vi fikk nye opplysninger som ikke stemte med det vi hadde fra fr. Bl.a s fikk vi beskjed om at han ble funnet 20 meter opp p land hvor vi fra fr hadde blitt fortalt at han l i vannkanten. Dette kan jo hres ut som er ganske liten bagatell men for meg s ble det veldig viktig f vite alt som var slik det egentlig var. Bildene ble lagt fram for oss men det satt veldig langt inne ta det skrittet med virkelig se. se p hvordan han s ut etter s lang tid p havet. Jeg trengte bare se om det virkelig var han, og ja det var han, jeg kjente igjen mnen hans. Klrne hans var delagt. Men det var spass mye igjen av dem at jeg kjente igjen bde genser og arbeidsbukse. Det var en voldsom opplevelse med en strm av udefinerbare flelser som strmmet gjennom bde kropp og sjel. Fa.. det er han! Hvorfor? Hvorfor skjer dette? Rart se at den kroppen som l blant stein o.l. p en holme i Kosterfjorden var broren min. Han l p magen, med ansiktet ned. Hadde han ligget andre veien s hadde vi ikke ftt lov til se. Det er kanskje ikke s rart etter ca 10 mneder i sjen....

Det var en seilbt som dregga opp rett utenfor den holmen for ta en dukkert. De tok seg en svmmetur og svmte i land og fant han liggende der....... Jeg lurer p hva de tenkte og jeg lurer p om de fortsatt husker det i dag? Hvordan er det oppleve finne et menneske liggende snn? Hva gjr du da tro? Str du langt unna og ser at det ligger noen der eller gr du en tur rundt om og snubler over han? Jeg lurer fortsatt p dette den dag i dag. Dette er en ting som jeg fortsatt trenger svar p s kanskje jeg en dag prver f svar p det ogs.

Den dagen var en merkelig dag......... en dag med mange forskjellige tanker og flelser. En dag med mange oppklarende ting. En dag som kanskje skulle bidra til at jeg kunne f ro i sjela mi? En dag som kanskje kunne bidra til at han kunne f ro i sjela si? 

N hadde jeg faktisk sett hvor han fysisk hadde vrt. Han hadde nok ikke med i beregninga si at noen skulle finne han. Men p en liten holme i Kosterfjorden der l han plutselig. Ganske s surrealistisk? 

- Kirsti J -

Nytt r igjen...

Det nye ret kom selv om jeg ville det eller ikke.

Tida gr s fort har mennesker lett for si. Men jeg har en veldig god venninne som sa at tida gr jo ikke fort, det kommer jo ny tid hele tida. 

Etter en begravelse s er samfunnet slik at da skal vi andre fortsette leve. Vi skal tilbake til vrt eget liv. Vi skal ta fram minner og glede oss over den tiden som vi fikk ha sammen med den som er borte. Det er vel helst i slike tilfeller som nr en besteforelder eller oldeforelder dr og har hatt et langt og innholdsrikt liv. Men ganske ofte s opplever vi  miste vre kjre tidlig og i noen tilfeller i tragiske hendelser. I dette tilfelle s var det snn. Jeg klarte fortsatt ikke fungere og det ble bare vrre og vrre. Jeg mtte ha svar. Jeg mtte ha svar p alt det som jeg kunne f svar p.

Jeg klarte ikke komme meg videre, jeg gikk bare lenger og lenger inn i meg selv. Alt virket helt hplst. Jeg var ofte p grava hans. Kunne bare sitte der og prve f svar. Men det var bare vondt og enda vrre vondt. Jeg klarte det bare ikke. Savnet var s stort og vondt og det var s uforstelig at han var borte. N var han virkelig borte. 

Som nevnt tidligere s sluttet jeg funke i min rolle i familien vr p 4 og n s ble det bare enn vrre. Min tilstedevrelse ble bare mindre og mindre. jeg husker veldig godt at jeg var inne i mitt eget lille vakuum. Min egen lille boble av kaos og frustrasjon. Min egen lille verden som bare handlet om dette tema. Tema som inneholdt kun ubesvarte sprsml og panisk famling i livet.

ret 2010 hadde akkurat begynt og n var vi inne i det som faktisk skulle bli det vrste ret for meg......

Utover vren kom flelsen av vre innesperret i noe som det atter en gang var umulig komme seg ut av. Jeg hadde s mange ubesvarte sprsml og brukte hele min energi p prve finne svar p det som kunne g an f svar p. 

Hvor skulle jeg henvende meg for f fakta? Alt skjedde jo i Sverige s da ble det fortsette henvende seg til nabolandet.

Etterhvert fikk vi tak i rette personer som ga oss opplysninger. Rettigheter som prrende som vi fr hadde blitt nektet adgang til. S n brukte vi vre rettigheter som prrende og gikk til de personene som selvflgelig ga oss de svarene som de kunne gi oss p alle sprsmlene vre. 

Endelig skulle jeg f litt innblikk i de aller siste fotspora hans.......

- Kirsti J -

Den frste jula en gang til......

Den hsten som fulgte etter begravelsen var kaotisk. N gikk vi jula i mte igjen. Egentlig s var det den andre jula han var borte, men s var det lissom den frste jula han var borte p nkli. Jeg tvilte fortsatt.

Jeg hadde ikke sett noenting. Jeg hadde ikke tatt p noenting. Det var forferdelig vanskelig og skulle prve akseptere at han var dd. At det virkelig var han som var oppi den kista som jeg bar inn i kapellet? Det var helt umulig for meg.

Han hadde p seg smykke og klokke da han ble funnet og jeg ble fortalt at begge to l hos Polisen i Strmstad. Jeg ble lovt at da dette kom til Norge s skulle jeg f lov til se p dem og holde dem. Det betydde veldig mye for meg virkelig ta og fle p noe som han hadde hatt p seg. S da hadde jeg noe se fram til lissom. Og f kjenne p hvor han virkelig var. Jeg klarte ikke forst eller akseptere eller godta at han var borte. S det skulle f lov til holde smykke og klokka hans inntil meg betydde alt for meg akkurat da. Jeg ventet og ventet p at det skulle skje......

I mellomtida befant jeg meg fortsatt i den umenneskelige filmen. Den som tydeligvis aldri hadde tenkt til  komme med rulleteksten The End.

Men jeg var jo vant til vente n s det var bare fortsette vente, snn som jeg hadde gjort i over 1  r n.....

N nrmet jula seg og jeg prvde atter en gang gjre s godt jeg kunne. Bare gjre det som var forventet av meg og s strevde jeg alt jeg kunne med opprettholde eksistensen min. Jeg husker absolutt ingenting fra denne jula heller. Jeg husker bare flelsen av hvor trist jeg var.

Jeg forsto jo innerst inne ett eller annet sted langt der inne at han aldri kom til oss for feire julaften mer. Det var bare s forferdelig trist og urettferdig og vondt og uforstelig og forferdelig ensomt. Jeg var s ensom inni meg. Jeg hadde jo mine rundt meg men det var ikke nok. Jeg var i opplsning innvendig og det gikk ikke over. Det bare gnagde og gnagde og tret p min overlevelsestrang. Jeg var s utmattet at jeg klarte ikke fungere. Jeg bare latet som. Jeg gjorde alt jeg kunne for ikke vre for nr andre mennesker. Srlig mine aller nrmeste. Hadde jeg gitt etter for den samhrigheten da s hadde jeg kollapset. Jeg turte ikke hverken f eller gi nrhet. Jeg mtte bare beskytte meg sjl fra rett og slett g i opplsning. Jeg brukte de f kreftene jeg hadde til bare eksistere dag etter dag........

Jeg prvde ta fram gode minner og snakke om disse. Det er jo det man prver gjre nr noen er dd. Men det gikk ikke. Det var altfor vondt og uforstelig. 

Jeg kunne ikke gi opp hpet enn. Det var jo en mulighet for at det ikke var han som l oppi den kista. Jeg mtte ha svar. jeg klarte ikke sl meg til ro med at han var dd. Han kunne bare ikke vre borte. Han kunne bare ikke svikte meg snn...... Jeg ville bare ha han tilbake...... Livet hadde ingen mening uten han!!

N begynte en indre og ytre kamp med finne de svarene som det gikk an f tak i. 



- Kirsti J -

Hva n?

N har jeg skrevet meg dit til da han er gravlagt og jeg har gjort det jeg nsket men som krevde litt ekstra mot, nemlig dele bloggen min p Facebook. Siden jeg gjennomgikk en hjerteoperasjon for ca 1 r siden og vknet fra narkosen akkurat den samme datoen som jeg oppdaget at han var forsvunnet for tte r siden. S er dette veldig spesielt for meg og det har blitt veldig viktig for meg formidle historien min og ikke minst snakke litt hyere om det at noen velger bort sitt eget liv. At noen ikke finner noen annen utvei enn forsvinne fra denne tiden.... For det er faktisk det han gjorde....... Han hadde vondt i hjertet sitt og

Tiden etter begravelsen ble det bestemt hvilken gravsten han skulle f. Og jeg er s uendelig glad for at han har nettopp den steinen som han har. Det er nemlig halvparten av et bord som farfaren vre hogde ut en gang i tiden da han jobbet som stenhogger. Det er et bord som har sttt p grden hvor vi kommer fra i mange, mange r. Der har vi lekt og der har vi sittet. Jeg har et bilde av meg selv som sitter p det bordet med farfar ved siden av. Det bordet var ogs ved siden av flaggstanga s der har vi sttt og sittet mye da flagget ble heist. Videre ble denne bordplata brukt som en platting/frste trinn p trappa til huset som han bygde for mange r siden. S p den steinen har han gtt mange, mange skritt dag etter dag i mange r. S det er veldig godt vite at han har noe som er sitt der han har sitt siste hvilsted. Farfar passer p han... De var veldig gode "kamerater" s det er godt tenke p.

Det str ingen dato for nr han dde. Det str bare HST 2008. Jeg skvetter enn nr jeg gr p grava hans og leser det. Det fr meg til huske alle de spesielle yeblikkene jeg hadde den hsten. Nr jeg str p utsiden i dag og ser tilbake p det som skjedde s er det mer uvirkelig enn noen gang.

Tiden etter begravelsen var det 1 r siden han ble meldt savnet og jeg skulle for alvor prve ta innover meg at han faktisk var dd. Jeg klarte ikke det.... Jeg vet at det ble utfrt identifisering i forhold til tannlege. Og at det ble tatt bilder den dagen han ble funnet. Jeg vet at det fins ett par eiendeler som var hans. Men for meg var ingenting av dette nok. Jeg hadde jo ikke sett noe av dette. Jeg hadde ikke ftt lov. Jeg hadde ikke nok bevis for at akspetere. Ikke enn...... Jeg hadde kun kista hans forholde meg til men jeg visste lissom ikke hvem som var inni. Vanskelig stole p det uvisse. Det var s tomt. Han hadde vrt borte 1 r men det var n det ble alvor..... Det var n ting skulle bearbeides.......

 Jeg mtte ha flere bevis, jeg mtte ta og fle p ting som var mulig for meg gjre og jeg gikk og tenkte p at jeg mtte etterhvert se noe. Var det mulig se bilder fra dagen han ble funnet? Var det mulig lese obduksjonsrapport? Var det mulig for meg i det hele tatt og f til noe? Det skulle g lang tid fr jeg begynte nste i forskjellige ting....... Underveis var han (og fortsatt er) med meg i dagene mine, han er med i mine fotspor n. 

- Kirsti J -

GRAVLAGT - 14.august 2009

N begynte en ny tid med venting. Men en annerledes venting da. N visste vi lissom hvor han var. Frst var det vente p at identifisering og obdusering var gjennomfrt. Og s mtte vi bl.a. vente p en spesiell prest som hadde ferie. 

vente p at han skulle komme hjem til Norge, til Fredrikstad, til en gravplass som vi kunne plante de blomstene vi vet han liker s godt.

Men n nrmet det seg og dagene var diffuse.....

46 dager mtte jeg vente fr jeg endelig fikk se noe som jeg ble fortalt var han. Jeg kjenner han fra begravelsesbyr som kom kjrende og han har forsikret meg om at det er han som l oppi der. Vi fikk jo ikke lov til se p noe. Mtte bare stole p at det han sa var riktig.

ENDELIG fikk jeg lov til gjre noe for han. Jeg fikk bre han inn i kapellet. Jeg bar s hardt at jeg fortsatt har vondt i skuldra innimellom. Det var en enorm flelse, en overveldende flelse av endelig vre nr han igjen. Det var godt sette seg ned ved siden av han og bare vre. Samtidig som sorgen spiste meg opp innvendig. 

I disse 46 dagene var det mange som sa at det var godt at han ble funnet. Godt? Det var jo ikke godt. Det var forferdelig vondt!!!!! Det er jo ikke godt at han var funnet. Da ble jo alt virkelig da jo. I ettertid s forstr jeg hva de mener, men ikke da. Det var jo ikke godt og fint og alt der. Jeg kunne jo ikke fle at det var fint. Det var jo n jeg mtte begynne akseptere at han var borte p nkli. Hadde jo hatt hpet der i 10 mneder og det at han n var funnet var et eneste stort sr og var ubeskrivelig vondt. Var det n han skulle begynne omtales for dd? Jeg klarte ikke det. Jeg klarer fortsatt ikke si det hyt. Jeg sier bare at han valgte forsvinne p havet.........

Det ble bestemt at begravelsen skulle vre lukket. At det bare var familie som skulle f delta. Det strittet mot min vilje dette ogs, men jeg kunne jo ikke gjre noe med det. Men takk og lov for at jeg gjorde minnestunden til det jeg gjorde den til. N hadde jeg jo den se tilbake p og det er den dagen jeg ser p som hans seremoni. Og det er en god ting fle n.

Jeg ble sltt i bakken av indre opprr da kista ble senket. Kan sammenlignes litt med den flelsen jeg hadde da jeg ikke fant han p hytta for litt over 11 mneder siden. Mens dette var mer virkelighetsnrt. Dette var virkelig. Jeg str faktisk her og ser p at han blir borte n. N forsvant han virkelig. N forsvant p nkli............ Det kjentes ut som om jeg gikk i opplsning. 

Den er faktisk sann denne filmen jeg har vrt med p. Det er min egen dokumentar. Og jeg var fortsatt mitt i den....... Men hva kunne jeg gjort annerledes? Hva kunne jeg gjort for stoppe det som skjedde? Hva kunne jeg gjort for at han ikke skulle forsvinne?

Vi ga han hver vr rose fra oss fire som et tegn p hvor mye han betyr for oss og hvor mye vi savner han og det var fint kunne gjre noe for han.

N har hovedpersonen ftt ro i sjela si og jeg er s heldig at jeg for alltid har han med meg i det friske hjertet mitt. 



- Kirsti J -

ET PENT SR......

Dagen etter gikk med p vente. vente. vente. Noen skulle dra til Sverige for identifisere han. Vi andre mtte vre hjemme vente. Og at det skulle ta s lang tid? Jeg skulle egentlig bare kjrt da ogs. Han er jo broren min, hvorfor kunne jeg ikke vre nr han? Jeg kunne bare vrt i Sverige. Jeg skulle bare vrt i det landet hvor han hadde blitt borte, var forsvunnet og savnet, og n kanskje funnet. Jeg flte at jeg var alt for langt unna....... Han var jo i et annet land. 

N gikk jeg glipp av fotspora hans. Hvis han n endelig hadde kommet tilbake s var jeg ikke der og gikk i fotspora hans. Dette var egentlig mer enn jeg kunne takle kjente jeg. sitte hjemme i Norge og lure og forestille seg om hvordan alt dette foregikk. Hva er dette for no menneskelig svikt? Jeg skulle vrt der. Jeg som inntil i gr hadde gjort alt jeg flte at jeg mtte bde for meg og for han. Jeg skulle i dag sitte rett opp og ned i sofaen og ikke kunne gjre noenting.

Etter mange lange timer kom den telefonen som jeg gruet for. Jeg hadde hittil trodd at jeg hadde opplevd det vrste, men det som skulle skje n var jeg totalt uforberedt p. De sa det var han. De sa det var hans klokke og hans smykke. Og de sa det med en overbevisning s jeg forsto at dette faktisk var alvor.

Selv om jeg ikke ville tro det, s mtte jeg tro det for det var det de sa. 

N rasa alt. Verden forsvant. Alt rundt meg ble tke og det eneste jeg ville var rmme. Og det gjorde jeg. Dette var altfor vondt. Satt meg i bilen og kjrte. Husker ikke veien jeg tok, men nr hjernen begynte koble meg p igjen s var jeg langt ute p Hvaler. Dette fikset jeg ikke. Dette er alt for mye. Hva er poenget med dette? Hvorfor skjer dette? 

En blge av uante og udefinerbare flelser raste gjennom meg. Livet sammen med han raste forbi. Jeg hadde s mye tanker og s mye ubesvarte sprsml som jeg ikke visste hva jeg skulle gjre med. Jeg var i en berg og dalbane av frykt og redsel. For hva skjer med meg n? Hvor skal jeg fortsette hen n?

Famlende i et innvendig mrke prvde jeg sette bitene av meg sammen igjen for s ta den lange og tunge turen tilbake til virkeligheten.

Jeg hadde ventet og ventet og ventet i nesten 10 mneder samtidig som jeg ikke visste hva var. Var det dette jeg hadde ventet p? 10 mneder med uvisshet og venting. Og n bare falt alt sammen. De sier han er funnet......!!! De sier at det det er han norrmannen i 50-rene som har vrt savnet siden i fjor hst. Hvordan er dette mulig? Hvordan kunne det vre han? Det skulle jeg ha ett bevis p ja........

Men inntil videre s mtte jeg akseptere at de sier at det er han som er funnet. Det er broren min som er denne mannspersonen i femtirene, det er broren min som er dette mannsliket som er hentet opp med helikopter fra en holme i Kosterfjorden og inntil brygga i Strmstad og videre fraktet til Karolinska sjukhuset i pvente av endelig identifisering. Langt inni meg s levde det et rlite bittelite hp om at den endelig identifiseringen ville si noe annet. Men hjernen var spass skrudd til resten av meg n, s jeg begynte faktisk mtte ta inn over meg at han som har vrt savnet s srt, n er funnet......

N ble alt stille og det er helt uvirkelig !!!! 

Jeg har enn ikke funnet de riktige ordene for kunne beskrive hvordan jeg hadde det. 



- Kirsti J -

Livet brister....

- Kirsti J -

 

FUNNET - 28.juni 2009

Det var en sndag og det var skoleferie og det var sommer, s vi prvde ta med barna p bttur og gjre no hyggelig. Vi gikk i land p en strand som vi pleide vre og vi gjorde det vi pleide gjre der. Det var jo en tid hvor vi gikk litt p autopilot.

I tillegg s var dette dagen da vi traff hverandre for 24 r siden p bryggefest ikke langt fra der vi bodde, s dagen var jo litt spesiell og. Rart tenke p at vi hadde tilbrakt s mange r sammen og opplevd s mye sammen med bde glede og mye tristhet og sorg. Denne dagen var p en mte bare atter en dag som det var ndvendig overleve. Men klarte kose oss sammen og nyte sola og stunden. Viktig prve ta vare p de rundt meg og da. Men jeg hang bare i den bermte stroppen og fungerte greit p utsida.

Jeg satt mest og tenkte p at n hadde han vrt borte i 9 mneder og 20 dager, nesten 10 mneder....... det er 294 dager......ca 7000 timer..... det er mange minutter det.....og tenk p alle de enormt mange yeblikka............. 

Mens jeg satt og funderte og spekulerte og tenkte og lengtet s ble stillheten avbrutt..

 FOR DA RINGTE TELEFONEN..........

NEEEEEEEEEEIIIIIIIIII....................... dm hadde funnet en mannsperson i Kosterfjorden. Han var brakt i land i Strmstad. Var det han? Kunne ikke si det sikkert! Bar preg av ha ligget lenge i vannet. Men mest sannsynlig var det han. Jeg ville ikke hre. Jeg ville ikke forst. Jeg ville ikke noe. Jeg ville ikke leve. Jeg ville ikke vre med p dette. Skulle jeg ikke lete lenger? Er han dd? Nei, hvertfall ikke dd. Han var jo ikke dd. Han var jo bare borte og n var han funnet. Ja, en seilbt med en familie om bord hadde dregga opp utenfor en holme i Kosterfjorden, de skulle bade fra bten og svmte inn til holmen og gikk i land. De fant han liggende 20 meter opp p land, med ansiktett ned og bar preg av ha ligget lenge i vannet. Jeg trengte ikke hre det nei. Ligget lenge i vannet? Lenge? Hva er dette for no? Hvem er det som sier dette? Jo, det var visst Polisen i Strmstad som hadde ringt. Men det er jo mange personer som er savnet? Det sa de i hvertfall p Pollitistasjonen i Fredrikstad. Snakka de lissom ikke samma sprk i Norge og Sverige eller? Tankene mine var besatt av uidentifisert materiale. Jeg var lam i hodet, kvalm og mo i hele kroppen, samtidig som fortvilelsen raste innvendig. 

Btturen hjem er blank. Det var bare om gjre holde seg fast. Fysisk holde meg fast s jeg ikke ramla over bord og psykisk holde meg fast selv om jeg der og da ikke visste ssen jeg skulle f til det. Tusenvis av tanker med forskjellig innhold som bl.a. hva skjer n? Hvor gr veien videre n? Hvor skal jeg lete n? N er den filmen skikkelig i gang igjen. N var jeg inni del 2. Den bare fortsatte og fortsatte. Nr slutter denne filmen og hva blir slutten p den? Uvirkelig. Dritt. 

Jeg husker ikke s mye av resten av den dagen. Jeg husker bare den forferdelig flelsen, det absurde jeg hadde ftt hre denne dagen. Jeg husker ogs veldig godt at vi ikke fikk lov dra til Sverige den dagen. Fikk ikke lov? Skulle jo bare vrt p det sykehuset hvor han var. Flt en type nrhet med ham. Hadde jo ikke hrt no fra han p 10 mneder........ Nr jeg tenker p det i dag s forstr jeg ikke at jeg ikke bare kjrte. Jeg kunne bare vrt der. Jeg ville bare vrt der. Ingen kunne jo egentlig fortelle meg at jeg ikke kunne det. Han hadde jo fortjent at noen hadde vrt der hos han.

Men enn s visste jeg ikke sikkert om det var han da. Han var jo ikke identifisert. Det kunne brtt vre en annen mann. Ja, det kunne det. Ja, det var det sikkert. Hpet var der fortsatt. Men inni meg s fltes det ut som en krig, en vulkan som snart fikk et utbrudd. Det kjentes ut som om lavaen bare ulma og hadde en slags tidsinnstilling. Hvorfor kunne vi ikke bare kjre ned sjekke om det var han?

Det er flere ting jeg kan angre p i dag, men dette er kanskje den viktigste. Jeg angrer for at jeg ikke kjrte til Sverige og tok han i mot. Jeg angrer for at jeg ikke var der. Da hadde jeg sikkert ftt snakka med noen der. Fra Kustbevakningen f.eks eller en Polis eller noen p sykehuset. Hadde kanskje ftt litt innblikk i ssen han ble funnet og nr og ssen han ble fraktet til fastlandet. Dette er ubesvarte sprsml som fyller seg inn i rekken av flere. Jeg har puttet alle sammen i en "jegfrikkegjortnomeddet"boks. Den er plassert sammen med de andre boksene mine med ubesvarte sprsml. Det har blitt mange etterhvert.

g legge seg den kvelden husker jeg ikke om jeg gjorde i det hele tatt.......

- Kirsti J -

Sommer

Det g dag etter dag, uke etter uke, mned etter mned vente er vanskelig. Frustrasjonen og hjelpeslsheten blir en naturlig del av hverdagen. Det ikke vite i tillegg er uutholdelig. Og s skal jeg lissom bare begynne godta at han er borte? Forsvunnet? Hvor er han ?????? G p jobb og lage mat og hjelpe de andre i familien som trengte hjelp. Smre matpakke og sende barn p skolen og ha det hyggelig? Tilbake til hverdagen snn som fr? For meg var det helt UMULIG !!!! Jeg klarte det ikke. Jeg bare var tilstede, mens inni meg var alt det eneste kaos. Alt var meningslst. Ingenting betydde noenting. Jeg begynte fle meg delagt innvending. 

Sommeren nrmet seg og n begynte det bli lenge siden. Lenge siden? Ja, lenge siden er det som er "normalt" med oss mennesker. Nr det har gtt en stund s glemmer de, de menneskene som er rundt oss. De har jo sitt liv leve og sine ting drive med. Alt dreier seg jo ikke om mitt savn. Jo, for meg s var det det eneste livet dreide seg om. Jeg holdt p g i stykker av ikke vite og bare g vente og prve fungere snn som fr. Jeg fikk det ikke til men jeg gjorde alt jeg kunne for dekke over kaoset mitt og bare prve oppfre meg "normalt". 

Jeg skulle n inn i en fase med godta at han bare var borte. Men det er ganske umulig nr jeg ikke hadde noe konkret forholde meg til. Jeg var vant til se de dde for forst at de ikke levde lenger. Men det skulle godta at han var borte uten vite var rett og slett umulig. Men p en mte s mtte jeg bare godta og late som at jeg aksepterte at han var borte. Men jeg kunne jo ikke det. Det var umulig godta noe som jeg ikke visste. Hvordan kunne jeg godta at jeg aldri skulle f se han igjen? Han kunne jo plutselig komme hjem fra en tur han hadde vrt p?

N var det skoleferie og vi skulle ha ferie og gjre familieting. Jeg var bare med. Oppfrte meg og gjorde ting som var forventet av meg. Jeg var nok ikke s veldig koselig vre sammen med, men det ble nok en vane for de rundt meg etterhvert. Jeg var uberegnelig og ganske trist. Men tida kommer jo hele tida og vi m jo bare henge p, s jeg prvde forberede meg til komme meg igjennom sommeren uten vite og bare g vente og hele tiden hpe p finne han ett eller annet sted. Jeg klarte ikke ta fram gode minner og mimre om alt vi hadde opplevd. Han var jo ikke dd????? Men jeg mtte se realiteten i det at det jobbet i kulissene med erklre han dd. Tanken var til bli helt kvalm av. Ingen som visste at han var dd vel? 

Det hadde blitt en vane vkne hver morgen med en visshet om at han var savnet. Men han var jo bare savnet? Han var jo bare borte. Han var jo bare forsvunnet. Han var jo ikke dd.......... ????? Men tankene kom innimellom....... Kom han virkelig ikke tilbake til meg? Skulle jeg vre alene n? Skulle jeg klare meg mot resta uten han n? 

- Kirsti J -

Savner tryggheten min


- Kirsti J -

Vren derp....

Tida etter minnestund husker jeg ikke s mye av akkurat n........ jeg var nok bare ganske mrk og trist og sliten og lei...... Denne vren var alt bare trist og vissent og livlst. Jeg husker at det ble snakk om at han skulle erklres dd og at jeg bare syns det var helt grusomt. ssen gr det an erklre noen dd som har vrt borte ett halvt r? ssen kan noen vre s sikker p at han er dd ????? Jeg undres den dag i dag.........

Men jeg fortsatte med det samme som fr, jeg klarte ikke fungere s jeg fortsatte g i fortspora hans. Jeg var i Sverige for se ssen det s ut der etter vinteren. Hpa at noe hadde dukka opp i lpet av vinteren. Hpa at noe hadde dukka opp som jeg ikke hadde sett fr. ssen s spora ut n? Hadde vinteren forandra noe? Hadde vinteren tilfrt spora noe? Var det noe nytt forholde seg til?

Nei, det var akkurat det samme som det hadde vrt, bortsett fra at n hadde lissom alle glemt hva som hadde skjedd. Hvordan kunne alle bare g rundt smile og leve og ha det hyggelig? Jeg syns det var urettferdig. At alle n bare skulle smile og vre glade. Visste de ikke at han fortsatt var savnet ???

Var sporet etter kano'n borte? Ja, den stripa ut i vannet var visket bort. Dette var det store tydelig tegnet p at han var borte..... Han hadde faktisk ikke kommet tilbake. Jeg kunne st p stranda og bare se utover vannet og det gjorde s vondt inni meg at det var helt uutholdelig. Helt ubeskrivelig. Og for andre helt usynlig at det var snn det fltes.

Jeg gikk den samme ruta fra hytta og ned til stranda der hvor kano'n hadde ligget. Som jeg hadde gtt s mange ganger fr. Det var fortsatt forferdelig g der og tenke p at det var den siste strekningen han hadde gtt. Dette var den siste ruta han valgte g.

Hva tenkte han da han gikk der? Var han trist? Var han glad? For endelig ha bestemt seg for hva han ville? Hadde han nok klr p seg? Tenkte han p det? Hadde han vondt no sted? Var han sulten? Var han trst? Bortsett fra i hjertet sitt, som sikkert var knust? Hadde han vondt i sjela si? Eller begynte han f fred i den p den veien han gikk? Gikk han bare der med padlera p skuldra? Gikk han der og plystra? Var det noen som kunne se p han hva han hadde planlagt gjre? Hvorfor stoppet de ham ikke? Hvor lang tid brukte han p denne ruta som han hadde gtt s mange ganger fr? Tenkte han p at dette var siste gang han gikk der? ssen hadde han det da han tenkte at det var siste gangen han skulle g der? Jeg har tenkt veldig mye p akkurat dette. Hva var det han tenkte p? Hvorfor kunne han ikke bare snu? Hvorfor kunne han ikke bare snu og g tilbake p hytta og ringe til noe og snakke i steden? Hvorfor ringte han ikke? Hvorfor var det ikke en stemme oppe i hodet hans som sa at han mtte snu? Hvorfor kunne ikke hjernen hans koble inn og vre fornuftig snn som min hadde vrt de siste mnedene da det var som mrkest? Jeg lurer s ille p ssen han hadde det inni seg? Flte han at tida hans begynte renne ut? Var han ferdig alt?

Da jeg var hjemme hos han ca en mned fr han forsvant, sa han noe som har etset seg fast i hjernen min og som jeg fortsatt ikke skjnner at jeg ikke gjorde noe med. Han sa at han var s ENSOM. Frst s tenkte jeg at det var kanskje ikke s rart fordi han hadde flytta og at han bodde helt alene. Men det var jo ikke det han mente, det var jo rett og slett at han var ensom. Han var helt alene og mrk inni seg. Jeg forstr det n. Kunne jeg gjort no annerledes tro? Kunne jeg gjort eller sagt noe som kunne ftt han til snu p den siste strekningen hans den kvelden i september ?????

Det fr jeg ALDRI svar p !!!

- Kirsti J -

 

Minnestund

, alle syns det var s fint at vi skulle ha minnestund i kirken bare IKKE jeg. Alle visste at han var dd lissom, og ikke jeg?

Det rev og slet i meg fordi jeg mtte kjempe for gjre denne dagen fin. Jeg var jo i utgangspunktet s forferdelig uenig i at det skulle vre minnestund alt n? Alt n? Han hadde ikke vrt borte s lenge da. Han m jo rekke komme hjem? Dere m jo skjnne det !!!!!!

Minne hva da? Han? Ja, selvflgelig men hvorfor? Visste jo ikke hvor han var. Joda jeg gjorde jo det. Han hadde valgt forsvinne i havet...... Men skulle jeg minnes det da lissom? minne han kunne vi gjre nr vi fant han. Vi kunne jo ikke vre ferdig med lete alt n? Jeg ville fortsette og lete. Jeg kunne ikke bare godta at vi n skulle ha minnestund. Det var s veldig veldig urettferdig og surrealistisk. Jeg ville bare ha han tilbake. Jeg ville bare at han skulle komme. Det gjorde s vondt at han ikke var her. Skulle han n vre dd????? Nei det klarte jeg hvertfall ikke tenke.........!!!!! Jeg fikk bare late som da :-(

Men hjernen koblet seg til fornuften og hjalp nok en god del til med f meg til tenke at jeg skulle gjre det beste ut av denne dagen uansett utfall. Da ble jeg motsatt, da tenkte jeg at jeg skulle alt jeg kunne ved bidra med det jeg kunne i form av lage denne dagen s fin som overhodet mulig. Det var jo tross alt bursdagen hans. For hvis han skulle komme gende opp kirkegulvet s gjorde jeg det beste for han tross alt. Da ble han sikkert bare glad?

Jeg lagde bl.a. program til kirken, spilte piano til Amazing Grace og leste hyt i mikrofonen noe jeg hadde skrevet til han. Jeg klarte gjre denne dagen til noe spesielt fra meg til han og det er jeg veldig glad for i dag. Jeg angrer ingenting. Det bidra med Amazing Grace, (en av de vakreste sanger som finnes) var en veldig god flelse. Han likte nok det. Gabriellas sng ble sunget av ei jeg kjenner med en vakker stemme og gjorde denne sangen enn mere spesiell. Tusen takk. 

Kirken var fullstappa. Alle var der lissom. Familie, venner, naboer, arbeidskollegaer fra fr og n. Alle var der. Men det var en kjempefin dag og en verdig bursdagfeiring ble det selv om ham ikke var der, tenkte jeg. Jeg hadde frst s motstridende flelser men er forferdelig glad i dag for at jeg gjorde det absolutt beste jeg kunne ut av denne dagen. Derfor var det veldig fint dele disse ordene med en fullstappet kirke for prve formidle hvor mye han betyr for meg:


- Kirsti J -

Et nytt r........

Et nytt r begynte uten at jeg ville det eller ikke. Mitt frste nytt r uten han. Helt uforstelig. Jeg ville bare vkne. Kunne ikke den drlige filmen slutte snart?

N begynte flere snakke om ha minnestund i kirken. MINNESTUND ??????? Hvorfor det? Vi visste jo ingenting? Eller vi gjorde jo det, men allikevel ikke. Det gjr veldig vondt og stikker dypt enn nr jeg tenker p den flelsen jeg hadde da det ble bestemt at det skulle gjennomfres. Jeg strittet i mot og brukte mye energi p ikke ville ha det. For hvorfor skulle vi ha det? Vi visste jo ikke hvor han var og vi visste jo egentlig ikke hva som hadde skjedd og vi visste jo hvertfall ikke at han var borte og ikke kom tilbake. Jeg viste bare at han var forsvunnet. Jeg fant han jo ikke. Og det gjorde s vondt og det skulle lissom en minnestund gjre det bedre? Nei vettu hva. Jeg er fortsatt i mot. ssen skal det vre mulig minnes en som jeg ikke vet hvor er eller har har sett dd eller er bekreftet forsvunnet? Det var en uutholdelig januarmned......

Det ble bestemt at det skulle holdes minnestund p bursdagen hans og da kunne jeg begynne tenke litt annerledes p det. Da ble det brtt litt enklere takle kjente jeg. Da kunne vi lissom ferie bursdagen hans istedet. For jeg var livredd for at han skulle dukke opp i kriken vre sint p meg for at jeg lot dette skje men da hadde jeg det med bursdagfeiring til mitt forsvar s da var dette jeg kunne sakte men sikkert forsone meg med. Da ble han sikkert glad allikevel.

Men jeg orker ikke dette. Det er for voldsomt for meg. Men hva er alternativet mitt? Jeg m bare vre med i tiden. M bare klamre meg til verden og hpe p ett eller annet jeg ikke vet rekkevidden av enn. Jeg har selv bursdag i januar og fylte 40 r. Husker ingenting av den dagen. Jeg var fortsatt i fasen hvor jeg bare eksisterte. Jeg har ingen ord for hva denne hendelsen som akkurat hadde begynt forandre livet mitt skulle gjre med meg. Men jeg har ikke for vane gjre ting halvveis s jeg fortsatte hverdagen p en eller annen mte.........

Da begynte jeg heller bruke energi p gjre det beste ut av den dagen isteden. Jeg klarte s vidt si til hjernen min at det var dette jeg mtte. Den minnestund dagen skulle bli perfekt. Jeg skulle ikke overlate noe til tilfeldighetene. Dette var nok det mest uvirkelige og uvisse nye ret jeg noengang har gtt inn i.

- Kirsti J -

 

 

 

 

Den frste jula....

Da det nrmet seg jul gikk jeg p tomgang. Jeg bare grua meg til jula. En stund fr hytiden nrmet seg s dro jeg til Sverige og tente et gravlys p fjellet ved bua p den stranda vi hadde sittet s mye ved og trkka s mye fram og tilbake. Vi satte ogs opp et bilde av han ved siden av lyset. Det mtte markeres at det hadde skjedd no der. nsket at han skulle bli husket p. Kjrte ofte ned for tenne nytt lys, da det var veldig viktig for meg holde liv i han lissom. Tenkte ofte p hvor han var hen? Frs han? Han var vel sulten? Hadde han nok klr? Jeg forstr ikke s mye av at det gr an tenke snn nr jeg egentlig visste at han var borte? Hpet var fortsatt veldig levende s jeg fortsatte nok bare i den samme duren som jeg hadde gjort hittil.

Dette var en jul jeg bare gjorde alt jeg kunne for eksistere. Jeg husker ikke no fra denne jula. Men jeg husker at jeg prvde gjre det jeg pleier i juletiden og det som var forventet av meg. Det jeg hvertfall husker er den flelsen jeg hadde. Det var den frste jula uten tryggheten min. Han var min trygghet og sttte i livet mitt. S jeg flte en enorm ensomhet. Det er det jeg husker. Det var ingen andre som betydde no egentlig.

Det var vanskelig for mann og barna vre sammen med meg. Jeg skjnner at da de var midt oppe i det, s var det ganske s vondt og vanskelig. De hadde jo ogs sin egen sorg og savn. Det har ikke blitt sagt hyt men jeg vet at det ikke var lett vre rundt meg. Jeg var ikke hyggelig selskap. Jeg klarte ikke ta vare p de rundt meg. Jeg klarte ikke ta vare p meg selv en gang. Autopiloten hadde kobla inn. Men jeg tror at jeg vet at etter s lang tid som det n har gtt, s skjnner de alle tre hvorfor det var snn.

Jeg har fr opplevd den frste jula uten et familiemedlem som betyr veldig mye, men da var denne personen dd. Da visste jeg hvor hun var og jeg visste hva som hadde skjedd og jeg kjente at smerten jeg flte var riktig i forhold til situasjonen. N s var det ingenting. Det var savn, ensomhet, fortvilelse, frustrasjon, smerte og hp. Det ikke vite er noe av det vrste !!!! Det var kaldt og sn og vinter og guffent. Og hele tiden s gikk jeg rundt tenkte p ssen han hadde det. Det var en helt umenneskelig situasjon. Det rev og slet i kropp og sjel. Jeg kan faktisk enn fle den smerten i brystet som var s intens og ble ikke bedre selv om det var julaften, 2.juledag, romjul eller nyttrsaften. 

Nyttrsaften ja, vi gikk inn i et nytt r uten noe nytt forholde oss til. I litt over tre og en halv mned hadde jeg vrt helt i min egen lille verden full av dritt. Det var s forferdelig vanskelig. S forferdelig vondt. S forferdelig trist. Et nytt r med nye muligheter pleier det vre, men dette vi skulle inn i var bare vanskelig......

 - Kirsti J -

POLISEN

Jeg hadde masse kontakt med Polisen i Strmstad. Hadde direktenummer til en polis som jeg kunne ringe akkurat nr det passet meg. Var lagret med store bokstaver p mobilen min. Og der tok jeg han p ordet for jeg ringte ganske ofte. Hver gang vi kom p noe som kunne hjelpe polisen med finne han s ringte jeg. For hver ting jeg lurte p s ringte jeg. Det var flere forskjellige muligheter vi nska formidle videre til dem. Det var ganske rart vre p "fornavn" med en polis i Strmstad forresten. Men han var kjempehyggelig og imtekommende og hadde stor forstelse for situasjonen vi var midt oppe i.

Sjredningen og Kustbevakningen i Strmstad var tilgjengelig med bter og mannskap s godt det lot seg gjre. Vi fikk lov til vre med da Kustbevakningen skulle ut sjekke opp et spor. De gikk i land p et sted som han og kjresten hans pleide campe.

Vi fikk sagt i fra at farfaren vr var svensk s vi tenkte kanskje at han hadde skt seg dit som han var fra. Det var nemlig ikke s langt unna. Han var veldig glad i farfaren sin s det tenkte vi var en lur id. Broren til farfaren vre hadde fr i tida en campingplass i Fjllbacka s da tenkte vi naturligvis at da kunne han sikkert ha tatt seg en tur dit ogs........ I dag s ser jeg s veldig tydelig det at han hadde jo ikke gjort det........ det var den hjernen igjen da........ jeg trodde veldig p det da. Men da var jo hver minste lille ting stor og betydningsfull for meg s jeg var sikker p at han kom til dukke opp snart. Men innerst inne s visste jeg jo det at han kom jo ikke til gjre det. Men jeg mtte bare tro p at jeg kom til finne ham, jeg kunne ikke begynne fle p det. Da hadde jeg gtt til grunne...... der og da......

Det kom sporhunder fra Gteborg. Polisen tok de med seg ut i bt for gjre et sk.

Han hadde sin egen yndlingsplass hvor han pleide ta kano'n ut til. Der fikk han ro og kunne vre i fred. Der kunne han vre helt alene og bare nyte stillheten og ikke ta hensyn til noen eller noe. Snn jeg kjenner han s var nok dette en plass han satte veldig hyt og som betydde veldig mye for han. Polisen lette grundig p skjret hans flere ganger.

Etterhvert som tida gikk s var det snart ikke flere muligheter igjen gjre. Det var snart ikke noe vi kunne gjre. Men uansett, samme hva som skjedde eller ikke skjedde s var det helt umulig tro p det som skjedde. Det var helt uvirkelig. Det som sitter ganske fastbrent i meg er at vi fikk beskjed om at nr hummerfiske starta s var det stor mulighet for at han kunne dukke opp. Det var mange som ble hengende fast i fiskeutstyret og ble med opp. Den gangen syns jeg det var helt okei men i dag s synes jeg det ikke er helt greit tenke p. Er veldig glad for at det ikke skjedde faktisk. Plutselig dukke opp sammen med masse hummer???

N nrmer det seg jul og han er fortsatt borte. Hvordan skal vi komme oss gjennom en jul uten han? Hadde vrt sammen hver julaften i mange, mange r. Jeg orka ikke tenke s mye p akkurat det........ jeg hadde s mange yeblikk komme meg gjennom frst.... og hpet var fortsatt veldig sterkt.......



- Kirsti J -

Kanopadlern'

P nyhetene ble han omtalt som en kanopadler i 50 rene som hadde forsvunnet p sjen i Sverige. 

Den frste gangen det ble vist p nyheter s var det helt absurd. Etterhvert sto det ogs p nett og i aviser. Var langt i fra koslig se og lese. Hallo!!!!!!!!! Det er broren min dere skriver om ss!!!!!!!!! Ellers nr jeg leser om ting som skjer s er det jo ikke meg det handler om, men n var det faktisk det.

S da fortsatte den filmen igjen da, som jeg ikke ville vre med p........ Vanskelig ta innover seg den der...... Men jeg hadde jo en hjerne som passa p meg s jeg brukte ikke mye energi p akkurat nyheter og den slags. Jeg tok det ikke snn innover meg som jeg trodde jeg kom til gjre. Det var akkurat med en gang at det var helt grusomt og uvirkelig se det svart p hvitt, men jeg hadde jo lissom ikke tid til bry meg om det.

Jeg mtte jo ut lete jeg. Jeg var jo med i den den filmen. Merkelig hvordan hjernen min jobba p autopilot nr den beskyttet meg fra falle sammen. Den bare sendte meg signaler om at jeg hadde en jobb gjre. Jeg hadde en oppgave jeg. Jeg skulle ikke la noe vre uprvd. Jeg mtte gjre alt som poppet opp i hjernen min som virket fornuftig gjre.

Det var jo bare jeg som syns jeg var fornuftig tror jeg. Mange syns nok jeg var kjemperar. Jeg vet at mange syns jeg gjorde rare ting og oppfrte meg merkelig. Men det brydde jeg meg ikke no om. Det er mye jeg kunne gjort annerledes. Det ser jeg i dag nr jeg ser tilbake p alt som skjedde. Men alt jeg gjorde den gangen, og ogs i dag faktisk, det gjorde jeg fordi jeg trodde p det og at det var riktig gjre der og da. Det er flere ting jeg angrer p, men det fr jeg ikke omgjort. Jeg har lrt mye av det og oppdaget ting som ikke var snn som jeg trodde de var, s derfor har jeg valgt ikke bruke mere energi p det i dag.  

Den mannen betyr s mye for meg s han fortjente all min oppmerksomhet den gangen. Og den dag i dag s er kanopadlern' fortsatt en viktig person i livet mitt og dem rundt meg. 

- Kirsti J -

 

vre der for noen i sorgen

Det vre der for andre mennesker i en vanskelig situasjon kan vre utfordrende. Jeg har lrt en veldig viktig ting i lpet av disse rene i ettertid. Det er at det gr ikke an bry seg om for mye. Det beste er bare bry seg masse! Send sms og ring. Ta deg en tur. Ring p dra og hvis noen ikke skulle pne s bare g inn. Nr noen er i en fullstendig rasert hverdag og full av sorg s er det vanskelig ta i mot hjelp og omsorg og hvertfall er det nesten umulig sprre om hjelp. Lag mat, kok kaffe, snakk og spr, eller bare lytt, det er ogs veldig godt kunne grte sammen med noen for ensomheten er ganske skremmende i en snn situasjon. Bare vr der! Men i tillegg la meg vre i fred hvis jeg nsker det....

Hjernen jobber utafor sin vanlige kapasitet. Jeg opplevde daglig glemme snn ting som var en selvflge. Snne ting som hjernen egentlig kan. F.eks s opplevde jeg finne oppvaskkluten i kjleskapet og melka i stua. Dette fikk jeg forklaring p av en som kan mer om hjernen enn meg at dette er helt naturlig nr vi opplever traumer. Hjernen blir overfylt med dramatiske inntrykk og glemmer det den kan. Det var ganske godt f vite at jeg var "normal". 

Jeg opplevde flere sider av det at noen bryr seg i sorgen. Noen sa direkte til meg at det var ganske vanskelig vre sammen med oss i den perioden der. Dette utsagnet husker jeg veldig godt fordi det var veldig srende. Heldigvis s opplevde jeg hre det bare en gang, men vi opplevde jo at noen syns det var vanskelig vre sammen med oss og ta kontakt med oss. Jeg skjnner det veldig godt men da er vi tilbake til det vre et medmenneske igjen. Det er bare vre det! Det gr ikke an vre det for mye! Noen ringte p hos meg og bare gikk inn. Hadde med seg ferdig psmurt baguett og kokte kaffe til meg. Det gjorde at jeg kom meg opp av senga hvertfall den ene dagen. Bare var der og hrte p meg og grt litt sammen med meg. Det er bedre bry seg om enn bry seg med. Men vi er ikke mer enn mennesker alle sammen og det er vanskelig vite hva som er riktig oppfrsel i en snn situasjon. Men bry seg masse om kan aldri bli feil, det er godt med masse omsorg nr kropp og sjel er full av hjelpelshet, frustrasjon og tristhet.



 

Noen gjorde alt hva de kunne for hjelpe til for finne han, fordi de brydde seg om oss eller fordi de brydde seg mye om han og savnet han. Den hsten var det mange slags hjelpere som ble med oss til Sverige. Noen av dem har jeg nevnt tidligere, det var de som var ute en hel lrdag og gikk "manngard" og s var det de som ikke klarte slippe taket og mtte fortsette prve alt de kunne for finne han.

Vi fikk tilgang til en bt som tilhrte hytta og den dro vi ut og inn p land daglig i en periode. Kjrte rundt p leting og kanskje vi ogs kjrte litt rundt i fortspora hans........? Sskenbarn m.fl. kom med btene sine og gjorde det samme....... En av dem hadde tilgang p undervannskamera og det ble flittig brukt. Dykkere var i aksjon to ganger. En annen hadde sporhund og kom med den. Andre fikk et innfall sent en kveld og bare mtte kjre ned til et bestemt sted og lete akkurat p et spesielt sted som de hadde sittet og sett p kartet. Alle hadde et ml og det var finne han! Fordi de savnet han og var glad i han og ikke kunne forst at en snn blid og koslig mann bare kunne forsvinne snn? 

Tenk om noen av oss virkelig hadde funnet han? Hvordan hadde dagene blitt da? Det er helt utenkelig spekulere i!

- Kirsti J -



 

SAVNET plakat

Noen syns det var en smart id henge opp en savnetplakat med bilde av han p. Og da gjorde vi det. Alt som kunne bidra til no, s ble det gjort. Jeg var redd for g tom for ider til finne ham. S nr det dukket opp ider ble de bare gjort. 

Han hang overalt....... Fra den frste campingplassen etter Svinesund og helt ned forbi Fjllbacka. Mange rasteplasser ogs. Men han hang overalt p Res. 

Det var jo der alt foregikk, det var p Res han hadde vrt sist. Det var der han var kjent i lokalbutikken og det var der han var s godt likt av naboene. Og det var der han likte seg s godt. Det var der han tok en tur med kano'n innimellom ut p skjret sitt. Det var der han fikk ro og fred. Det var der han likte g langs stranda og sitte p fiskebrygga. Det var der han tok en middag p restauranten og en l p puben. Det var der den hytta var som han likte s godt vre p. Det var der han var lykkelig. Det var p den ya han flte frihet. Og det var der han fikk frihet til slutt. 

HAR NOEN SETT DENNE NORSKE MANNEN? RING POLISEN I STRMSTAD! Det var ikke s veldig fint bilde av han forresten men det gikk an se at det var han, s da var det greit. Mange laminerte A4 plakater som hang flere steder i Sverige. Dette var jo bare en del av den filmen jeg var med i, s egentlig s var vel ikke dette s rart..... ? For meg var det rett og slett helt naturlig! 

Den dagen som ikke var s naturlig var nr den samme runden mtte tas en gang til og det var da alle plakatene mtte tas ned igjen. Han var fortsatt savnet s det var egentlig vondt ta de ned.

Ingen var fjernet av andre s der hadde han hengt mellom konserter og informasjon og alt det andre som pleier henge p slike tavler. S egentlig var det ogs litt komisk. Midt innimellom all annen plakatering med info hang broren min.... 

- Kirsti J -

 

LIVREDD

I ukene etterp, helt fram til det kom sn faktisk, s gjorde vi forskjellige ting med prve finne ham. Som sagt fr s hadde vi veldig mange rare tanker og ider. Og jeg trur at jeg var den vrste, for jeg var helt besatt. Jeg var sykmeldt fra jobb i en lang periode og det eneste jeg var opptatt av var broren min. Gikk med en fortvilelse av hjelpelshet og sorg men samtidig s hadde jeg ogs et s inderlig hp om f se han igjen.

Snakk om leve i nuet.... alle yeblikkene handlet om ham. Hvis det var andre ting jeg mtte vre med p s var jeg bare tilstede, selve JEG var et annet sted. 

Det frste jeg gjorde som var litt utenom var vel skrive beskjeder til han. Jeg skrev en lapp som jeg festet p frontruta p bilen hans, en annen lapp som jeg la under blomsterpotta p trappa p hytta, enn en lapp som jeg la p verandan.... Jeg var veldig opptatt av fortelle han hvor glad jeg var i han og hvor mye jeg savnet han og at jeg ikke var sinna p han og at jeg ventet p han og at det ikke gjorde no at han var borte, bare at han kom tilbake igjen. 

Jeg var LIVREDD for ikke vre der hvis han dukket opp, jeg var LIVREDD for at han skulle tro at jeg ikke brydde meg om han. Jeg var egentlig LIVREDD !!!! Redd for at dette var sant. Dette er jo noe som bare skjer p film eller noe som kan leses i en bok. Jeg nsket bare at denne filmen skulle slutte. At rulleteksten skulle komme. Og at vi kunne ta med oss den tomme popcornesken og colaflaska ut i spla etter at vi hadde vrt p kino. Det var faktisk snn det fltes.......... vre med i en film. Med forferdelig drlig manus. Fordi jeg var midt inni det men allikevel s sto jeg p utsida og s meg selv drive med ting som jeg ikke forsto at jeg faktisk var med p.

Den eneste gangen i livet jeg har skrevet flaskepost forresten. Jeg drakk opp en cola, skrev en velformulert lapp og puttet den nedi. Det er bare jeg som vet hva det sto p den lappen. Det var veldig viktig for meg den gangen. Egentlig s skjnner jeg ikke hvorfor det lissom? Men jeg kasta flaska uti vannet og s p den helt til den forsvant..... Jeg var veldig opptatt av se p den helt til jeg ikke s den lenger. Kanskje det hjalp at jeg la masse tanker og flelser i den flaska fr den forsvant. Kanskje den da fant han lettere. Kanskje den kunne bre med seg uvissheten min og finne han s han bare forsto at han mtte komme tilbake. Kanskje han skjnte da at han bare kunne komme tilbake. Jeg savna han s ille jo........ Kunne han ikke bare skjnne det....... 

Jeg skjnte innerst inne en ting. Noe som jeg ikke kunne ta fram og fle p. Jeg mtte bare putte det langt bak der. Det var alt for vondt ta det fram. Det var det faktum at han var borte for bestandig.......

- Kirsti J -

Les mer i arkivet Februar 2019 September 2018 April 2017