hits

10 år har gått....

10 år siden du forsvant, du ble borte, du bare gikk opp i røyk, du bare gikk i oppløsning, du bare ble luft, du gikk i havet, du ble ett med havet, du ble ett med jorda, skallet ditt ble borte, du valgte bort det livet som ble for tungt å bære......Livet? Hverdagen? Helgene på hytta? Håpet? Forventningene? Friheten din? Alt dette som du så i framtiden din, alt dette som du hadde så store forventninger til, alt dette som du endelig skulle få nyte, alt dette som du trodde på, dette var nå din tid, ditt liv, endelig...... så skulle du få ha et godt og fredelig liv. Slik som du ville ha det..... Slik som du endelig fortjente... Men.. Det ble ikke sånn!

For akkurat på denne dagen for 10 år siden hadde den berømte dråpen sneket seg inn i din tilværelse og hele livet ditt rasa. Du så ingen annen mulighet enn å bare avslutte lidelsen du hadde inni deg. Det dype mørket du skled inn i. DRÅPEN! Dråpen som velta framtida di. DU som hele livet strevde med å være bra nok, god nok og få anerkjennelse for den du var. Nå orket du ikke mer. Tida di hadde rent ut. Alt som livet hittil hadde gitt deg var ikke det du klarte å leve videre med. Skulle ønske vi hadde vært nok for deg. Skulle ønske at jeg hadde klart å stoppe deg. Skulle ønske at du hadde forstått at du kunne fått ett liv som hadde vært godt for deg, bare du kunne snakka litt med oss? Du. kunne fortalt oss hvor vondt det var å leve? Kanskje vi kunne forhindret det?  Når disse tankene kommer så må jeg overtale meg selv til å godta at jeg ikke får gjort noe med det. Må bare lære meg å leve med det livet som har vært. Må lære meg å ikke la fortida styre framtida mi. Jeg bør gjøre mine valg slik at jeg oppnår de følelsene jeg ønsker. 

I dag tenker jeg på at jeg fortsatt er lei meg meg for at du ikke er her sammen med oss. Jeg gråter fortsatt når jeg tenker at du skulle sett hvor fint vi har fått det. Du hadde stortrives her hos oss i dag. Du hadde kost deg på gården våres. DU hadde hatt så mye å bidra med. Jeg blir litt oppgitt når jeg tenker på at du valgte å ikke være sammen med oss lenger. Det gjør vondt i hjertet mitt når jeg tenker på deg. Savnet er fortsatt forferdelig vondt. Og det har faktisk tatt nesten 10 år å komme seg på fote, å komme seg gjennom en tid med dager som var helt umenneskelige. Innimellom kan jeg sitte å tenke på alt det vi opplevde, hvor surrealistisk det var. Inni mellom så lurer jeg på om det faktisk skjedde. Men så ramler realiteten inn over meg og jo, det skjedde faktisk. 

Jeg har faktisk klart å finne en måte å leve livet mitt videre på..... I dag er det 10 år siden den grusomme opplevelsen satte seg fast i kropp og sjel..... I dag er det 10 år siden livet bråsnudde og tok en annen vei.... En vei som jeg ikke var forberedt på.... En vei som det er helt uvirkelig å se tilbake på..... 10 år føles som i går.

Jeg kan fortsatt høre latteren din når jeg lukker øya, jeg ser deg danse til Creedence, jeg lukter blomstene som du stella med, jeg føler nærværet ditt i form av beskyttelsen som du alltid ga meg. Du følte at tida di var brukt opp. Tida di hadde rent ut. Nå sto tida stille. Men det er jo ikke sånn, vi kan ikke stoppe tida. Tida bare går og går. Men du valgte å gå ut av tiden. Ut fra oss. Vekk fra det vonde. Trodde du at alle vi andre fikk det bedre uten deg? For det hadde jeg trodd, trur jeg, hvis jeg hadde tenkt på å gå ut av denne tiden. Jeg skulle ønske at du hadde visst på forhånd hvilken grusom tid vi gikk inn i. Vi måtte også gå litt ut av tiden vår, men allikevel så stoppet jo ikke vår tid. Vi måtte bare bli med videre og bare ta i mot hver grusomme dag...

I førsten av denne uka så var en ung jente savna fra nærområdet. Det ble voldsomt nært og da det kom helikopter som sirklet over skogen så ble voldsomme vonde minner vekket til live igjen. Det var akkurat sånn det var.... Og jeg satt på trappa mi og visste åssen familien borti her hadde det da. For noen forferdelige minutter som de måtte gjennomgå........... Men heldigvis så ble hun funnet i god behold. I løpet av de 10 årene som har gått så har det vært flere som har valgt det samme som du gjorde. Noen har vært kjente og noen har vært ukjent. Noen har vært savna i en periode og noen gjorde det slik at de ble oppdaget ganske fort. 

I dag er det 3 år siden jeg våknet opp og hadde fått livet mitt i gave. Jeg er fortsatt overbevist om at du var med meg og reparerte hjertet mitt. Det gikk jo i stykker den dagen du ble borte så kanskje det var din måte å gi noe tilbake til meg. Tusen takk. For at jeg hadde deg som verdens beste storebror. Du er noe av det kjæreste jeg har hatt i livet mitt og noe av det kjæreste jeg fortsatt har. 

Jeg har klart å ta tilbake livet mitt, så I dag skal jeg lage meg en fin dag og tenke på deg og på alle gode minner og på hvilken betydning du hadde og har for meg og mine.

Ille gla' i deg og savner deg ille.....

-- Kirsti VJ -

#selvmord #savn #søskenkjærlighet 

Tanker.....

En veldig god venninne sa til meg her om dagen: "Har du slutta å skrive på bloggen din?"

Hmmmmm. Nja.... Nei? Jeg har jo ikke det? Jeg vil jo ikke det? Har mye mer å skrive om jeg? Men akkurat nå......... så er det helt tomt. Eller?

Det er jo ikke tomt. Det er egentlig alltid fullt. Det er aldri helt tomt. Alltid noe som skjer oppi det hodet. Det er alltid noe som virvler rundt av ord og setninger og mennesker og hendelser og jobb og hjemme og....... det er alltid mye som foregår oppi den hjernen. Alltid er det tanker der. Noe tar jeg nærmere til meg enn andre ting og noe kommer mye nærmere til meg enn andre ting. Når noe setter i gang en følelse så klarer jeg ikke å velge det bort. Da blir hjerte involvert og da blir det mye nærmere. Da blir alt mye tydeligere. Da får det bare komme. Det hjelper hvertfall ALDRI å legge lokk på ting. Uansett hvor mange år som har gått så tror jeg det er lurt å ta det fram og kjenne på det og så putte det ett sted og så er det der til neste gang det skjer. Jeg får det ikke til å stemme at det er mulig å bare skyve hendelser og følelser bare vekk. De vil vel komme tilbake en gang? Og hvis de ikke tas på alvor så vil de jo bare komme tilbake igjen og igjen og igjen. Tilslutt kanskje de da kommer tilbake i fysisk smerte? I sykdom? I samlivsbrudd? I ensomhet? I hva det enn måtte være. Jeg sier ikke at vi skal gå rundt å være lei oss men det er faktisk lov å være lei seg når du er lei deg. Er det ikke lov å gråte da? Å få det ut av systemet? Det er lurt å gråte litt? Det tømmes et lager hver gang.

Og da går tankene mine igjen fort til broren min som valgte å bare forsvinne. Hva tenkte han på? Tenkte han på noe i det hele tatt? Noe spesielt? Eller var det bare kaos eller var det helt tomt? Var det svart? Eller var det farger? Tenkte han på meg? Tenkte han på oss? Hva tenkte han på?

Jeg velger å tro at det var alt for mye av alt for mye opp i det hodet der. Det må ha vært kaos. Det må jo ha vært det? Tilslutt så ble det kanskje bare svart?

Det er en ting jeg er helt sikker på og det er at han aldri noen gang tenkte på at det ble konsekvenser etter at han ble borte. Jeg kan godt tenke meg at han tenkte at nå skal det bli deilig for både den og den at han blir borte. Pluss at han rett og slett var så utrolig sliten av å aldri få det bra i livet. Livet hans skulle jo begynne og det skulle jo bare smile. Det var jo bare gode ting som var på vei. Han hadde klart å kvitte seg med det som gjorde at han ikke hadde det no bra i livet sitt. Men det skulle ikke bli sånn. Det ble ikke sånn som han trodde. Det dukket opp no uforutsett og det var mer enn han klarte å bære. Fordi det glasset var så overfullt fra før. Så da var det den dråpen da, som kom og velta hele tilværelsen. Da visste han nok hva utfallet ble. Men at jeg og vi skulle slite i så mange år etterpå det tenkte han nok ikke på nei. Da hadde han ikke klart å gjøre det fordi han var alltid veldig opptatt av at andre skulle ha det bra. Jeg tror jeg vet og at jeg kjenner han så godt at han ikke gjorde dette for å såre noen eller straffe noen. Han gjorde det ikke mot noen av oss. Han gjorde noe kun for seg selv. Klarte endelig å ta ett valg som han visste at var godt for han. Endelig så valgte han seg selv og ingen andre. 

Etter å ha kjempa i så mange år for å bli fri og få det godt så var han så inne i den gode flyten men så snudde det og da ble veien hans ganske kort. Da var det ikke mange fotspor igjen. Da ble skrittene kortere og kortere og valget ble endelig.

Men det var som bare f..n !!!!! At det var dette han måtte gjøre. Det gjør jo så vondt å miste den beste broren. Den beste Gonka.

Men jeg skal ikke gå i den fella ved å bli bitter og være sint. Jeg er alt for glad i han til det. Jeg har alt for stor respekt for han for det. Og jeg er klar over at jeg rett og slett bare må akseptere at han er borte. Men det betyr ikke det samme som at jeg kommer til å glemme han eller glemme hva han betyr for oss eller noen gang glemme hvor glad jeg er i han. Han har den spesielle plassen i hjertet mitt !!!!

Vi har så mange minner. Og så mange gode minner. Og heldigvis så mange fine bilder. Og en del litt mindre fine bilder. Bilder i alle settinger. Vi har han jo til og med på film. Det er bare å ta fram det ene etter det andre og sette seg ned og nyte minner og den godheten han omga seg med. 

Jeg hadde visst mer å skrive om............

- Kirsti J -

#sorg #tanker #selvmord #mlnner #

Siste stoppested

6 år etterpå skjer det endelig, det som jeg har blitt lovet i så mange år blir virkelig en realitet. Jeg får lov til å sitte i båt å se på det siste stoppestedet. Der på den lille holmen i Kosterfjorden som noen en varm sommerdag i 2009 fant en mannsperson 20 meter opp på land. Den mannspersonen som bar preg av å ha ligget lenge i vann. Hvor lenge han hadde ligget på land var det ingen som helt sikkert kunne si. det var veldig spesielt å se og føle det siste fotsporet hans. Den dagen han ble funnet var en av våre fettere i båt i nærheten og ble vitne til Kustbevakningen og helikopter som heiset noe opp fra den lille holmen. De som var i båten tenkte alle at dette var nok den savnede fetteren og følte det veldig rart å stå der å se på. Og det viste seg jo i ettertid at det var det. 

Alle sa den gangen at det var så fint at han ble funnet. Den gangen var det ikke det. Fornuften min sa at det var han. Men hjertet mitt ville no annet. Det var så forferdelig vondt. Hjernen prøvde hele tida å formidle dette. men....... 

SONY DSC

 

Men idag så merker jeg jo at det beste som kunne skje etter at det værste hadde skjedd var jo at han ble funnet. Det værste hadde jo allerede skjedd. Han var borte. Så at han ble funnet er jo da noe av det beste som kunne skje. Jeg hadde nok mest sannsynlig ikke vært den jeg er i dag hvis han fortsatt hadde hatt status som savnet.

Denne dagen med båt i Kosterfjorden var en helt fantastisk opplevelse som rørte oss langt inn i hjerterota. Alt ble så virkelig og det var så fint å kjenne igjen stedet på holmen der hvor han lå. Jeg husket det fra bildene vi så hos Polisen. Fra åstedsbildene. Etter så mange år så var det lett å kjenne igjen.

Det var godt for oss alle 4 å ha noe håndfast å forholde oss til. Det er noe med det å kunne se det i virkeligheten. Ikke bare lage seg bilder oppi hodet. Dette var på en måte en salgs bekreftelse på at han faktisk er borte.

- Kirsti J -

 

Gratulerer med dagen

GRATULERER MED 60 ÅRS DAGEN kjære broren min!

"Vi flytter oss fra tid til tid og fra sted til sted" sa Jahn Teigen i beste sendetid en lørdagskveld for non uker siden. Det får meg til å tenke..... Tenk at i dag hadde du kunnet feire 60 års dagen din. I dag kunne vi spist bursdagkake og skrævla litt. Hørt på latteren din som var så god og trillende. Vi kunne hatt gleden av ditt gode humør. Det er til og med sånn at jeg savner kveruleringa di. Alltid en god diskusjon på lager. Du kunne late som du hadde en annen mening bare for å starte en diskusjon. Ganske irriterende innimellom. Du kunne faktisk erte på deg en sten. Og du bare humra i barten og hadde det artig.

Du kunne fortalt om alle som hadde gratulert deg med dagen i dag. Alle de menneskene som var så glad i deg og satte pris på deg for den du var. Du hadde visst oss alle de fine blomstene du hadde fått. Alle visste jo hvor glad du var i blomster og hvor flink du var til å gi oppmerksomhet til andre. Så du hadde nok hatt masse å fortelle om alle gode ord du hadde fått i dag. Du kunne fått gaver og inni dem kunne det vært noe du virkelig ønska deg. Men sånn skulle det ikke bli. Du valgte bort muligheten til å bli eldre og feire bursdager. Men hvis jeg hadde spurt deg for 9 år siden om hva du ønska deg til bursdagen din, hva hadde du svart da? Hadde du visst hva du skulle svare tro? Visste du innerst inne hva du søkte og som du ikke fikk? Visste sjela di hva du ønsket deg mest? Hadde du fortalt det til meg, kunne jeg hjulpet deg tro? 

Hvis jeg hadde visst den gangen hva jeg vet i dag så hadde jeg gitt deg all den styrken du måtte trenge for å bygge opp overlevelsesinstinktet ditt. For i utgangspunktet er  dette noe av det sterkeste et menneske har. Det er mange ganger jeg har lurt på hvor det ble av ditt? Jeg kunne pakka det pent inn til deg og bare bedt deg om bruke det. Bruk det for alt det er verdt.......

Men det var ikke sånn. Det ble ikke sånn. Du valgte en annen vei. Instinktet ditt ble svekket. Noe i livet ditt gjorde at du innerst inne visste at nå var tiden inne. Nå rant tiden din ut. Nå hadde du feiret den siste bursdagen din. Det står stor respekt av det. Hvor modig du var. Hvor tøff du var som endelig tok et valg som bare angikk deg. Som bare du kunne råde over. Ingen som kunne bry seg med hva du gjorde. For første gang i livet ditt så tok du ditt eget store valg. Men dessverre for meg og alle vi andre som er så glad i deg så ble også det siste du gjorde. 

Har vært på grava di i dag. Med blomster og lys. Sammen med mamma. Ho sa til deg at du kan jo ikke komme hit så da får vi komme til deg.

Det var så pent hos deg i dag. Masse blomster og lys. Masse kjærlighet. Du er dypt savnet. 

Den er så fin den gravsten din. Det bordet som farfar som gammel stenhogger hogde ut i granitt for mange mange år siden. Det bordet som stod ved siden av flaggstanga som du og jeg så mange 17.mai'er heisa flagget på. Jeg satt på bordet og dingla med bena og du heisa flagget. Det bordet som du tok og lagde til det nederste trinnet på trappa til huset ditt. Det bordet som du da satte igjen så mange mange fotspor på. Det bordet som du nå har som gravsten. Det er utrolig vakkert. Det er en vakker og rørende historie i den gravstenen. 

Jeg sto og snakka med nabo'n her om dagen. En koslig dame som også opplevde sitt værste mareritt for mange år sida. Ho mista sønn sin i elva da båten kantra. Han drukna i et forferdelig uvær. Vi sa begge to at vi er så glad for å treffe andre mennesker som har opplevd no vondt for da blir det mye lettere å snakke sammen. Jeg sa at jeg synes det er så frustrerende at samfunnet lissom forventer at vi skal glemme det vi har opplevd etterhvert..... Men da sa ho noe som jeg synes var så fint: "Men kjære deg", sa ho, "vi glemmer jo aldri dem vi er så innmari glad i" !!! "Det er jo helt umulig" !!!

Det er faktisk godt å endelig kunne se tilbake på gode minner. Godt å kunne snakke om deg uten at det bare gjør vondt. Godt å kunne huske deg slik du var. 



- Kirsti J -

#bursdag #gravstein #savn #kjærlighet #overlevelsesinstinkt


 

Blogg

Det lureste jeg har gjort er å tørre å begynne å skrive. Eller rettere sagt å tørre å publisere det jeg skriver. Det er å brette ut huden fra innsida. Føler meg litt som en sånn gammel spå, sånn som vi lagde på skolen og spådde hverandre. Bretter ut ting i kriker og kroker og så ender det tilslutt opp i noe som gjøre at innsida er på utsida og utsida er på innsida. Og ender opp med en spesiell ting på slutten. I mitt tilfelle så er den spesielle tingen det å nemlig klare å akseptere at dette var virkelig noe som skjedde og at dette er min virkelighet. Det er fortsatt helt ubegripelig å forstå og det er fortsatt veldig vondt å være klar over at han virkelig er borte. Det gjør fortsatt veldig vondt og er fortsatt veldig sårt.

 Glad for at jeg turte å publisere. Også glad for at noen hadde troa på meg. Jeg er så glad for at noen sa til meg at jeg bare skulle gjøre det. For er det noe jeg har vanskelig for så er det å ha trua på meg sjæl...

Men nå har jo dette blitt en blogg. Det er min historie. Det har virkelig vært en egenterapi det siste året som har gått. Det er en merkelig følelse av å gå i så mange år å ha det så vondt inni seg og så plutselig kunne lirke det ut av systemet. For det har vært vanskelig å få hjelp til å bearbeide dette. Det sier seg sjøl det når fastlegen sier at dette har ho ikke vært borti før så ho visste ærlig talt ikke hva ho skulle gjøre. Kunne sendt meg til psykolog eller psykiater eller no kanskje? Ble anbefalt å delta i en sorggruppe, men det ble ikke den gruppa som jeg trengte så da ble det ikke no mer med det. Var i kontakt med foreningen LEVE (landsforeningen for etterlatte ved selvmord). Der fikk jeg noen svar som gjorde at sannheten om at han valgte bort livet sitt selv ble styrket. Siden dette utartet seg etterhvert til å være noe som jeg måtte deale med på egenhånd så er det en helt fantastisk befriende følelse å kunne skrive ord som kommer fra innsida ned på papiret. Og så trykke på knappen som heter publiser. En ting er å skrive masse greier og putte ned i skuffen, en annen ting er å virkelig grafse på innsida for så å på en måtte gi det fra meg. Å sende det ut i cyberspace. Det er en helt utrolig deilig følelse. En befriende følelse som nå etterhvert som tida har gått ikke er så skummel som den var i førsten. Etter at jeg begynte med dette er det ikke det vonde oppi hodet mitt hele tida sånn som før. Nå har jeg putta det sted som jeg vet hvor er. Det er faktisk veldig forløsende å gi det bort. 

Dette ligger jo der ute og svever og det er helt frivillig å lese. Det er det for meg også. Mye god terapi i det å ha noe å kunne ta fram når jeg trenger det. Det er min historie og mine opplevelser av det å miste noe av det kjæreste jeg hadde i en så uforklarlig hendelse som at han valgte å forsvinne og være borte i ti måneder uten at vi visste hvor han var.

Jeg vil tillegg til at dette er min egenterapi fortelle om at jeg synes det faktisk er greit å fortsatt savne noen som er borte. Ikke bare godta at nå er det så lenge sida at nå bør jeg vel ha kommet over det? Kommet over det? Det er vel ikke normalt å komme over noen du er glad i. Når de blir brått revet bort så skal det etter noen år være glemt? Det skal legges lokk på? Det skal ikke snakkes om? Jeg mener ikke at det skal dyrkes og snakkes om hele tida eller hver helg eller no. Men det skal være rom for at dette ikke er et tema som det skal legges lokk på. Jeg forstår ikke de som velger å ikke snakke om det. Jeg forstår ikke at de får det noe bedre av å ikke snakke om det. For hver gang noen som er vondt blir snakket om så blir det bittelittegrann bedre. Det er vondt å snakke om akkurat der og da og stemningen blir kanskje litt trist, men etterpå føles det mye lettere og bedre. Det handler om at vi må finne en måte å leve med det videre og tilslutt akseptere det som har skjedd. Bare da tror jeg at det er mulig å klare å leve et så harmonisk liv som det overhodet går an å ha. Det er viktig å ha fått satt ord på alle følelsene sine og i tillegg ha vært inni alle krokene for å bearbeide de opplevelsene som ligger i cellene våre. For jeg tror på det at kroppen husker. Kroppen husker de opplevelsene den har vært igjennom. Sånn er det hvertfall for meg. Når spesielle datoer nærmer seg eller minner som  dukker opp så husker kroppen hva den har vært i gjennom.... Innimellom ble jeg litt irritert over at det ikke bare kan gå an å ha det bra. At det skal være så forstyrrende i min hverdag. Men etter at jeg valgt å ikke stritte i mot så har det faktisk blitt lettere og lettere....................

Jeg oppfordrer alle til å skrive. Bare la ordene komme. Hvis du tror at du ikke har dem og hvis du tror at du ikke kan skrive så er det bare å la de komme. Det er bare ord og setninger som gjenspeiler følelsene dine. Hvis noen føler at de går med ting inni seg som er vondt og vanskelig så er det bare å få det ut. Det som er så fint med å skrive er jo at du kan velge å vise det til noen. Du kan putte det i en skuff. Eller så kan du brenne det. Det har jeg gjort flere ganger før. Jeg har skrevet ut det jeg føler og så har jeg brent det i ovnen etterpå. 

Temaet selvmord er i seg selv et viktig tema og heldigvis så har det blitt mer åpenhet om det og det er blitt mer akseptabelt å ha det vondt som ikke synes utenpå.

- Kirsti J -

#blogg #LEVE #terapi #skrive



 

Livet går videre....



- Kirsti J -

#livet 

Hva er tid?

Han var så opptatt av klokker. Han hadde alltid klokke på armen. Var helt avhengig av å ha tiden med seg. Jeg får en følelse av at han måtte passe på tiden. Han måtte ta vare på tiden. Jeg tror han visste at han hadde en utdelt tid. Følte at tida hans rant ut. Men hva er tiden? Tiden kommer jo hele tiden. Men han visste nok innerst inne at en dag så kom ikke tiden hans no mer. Ikke i denne tiden men i en annen tid.

Han måtte fortsette i en annen tid. Han hadde brukt opp tida si i denne tiden.

Derfor er det så veldig vondt å sitte igjen med at jeg ennå ikke har fått lov til å holde klokka hans i hånda mi. Holde klokka hans i min tid. Den klokka han hadde på seg sammen med fotspora hans ned til stranda der kano'n lå en dag tidlig i september for litt over 8 år siden. Det var den klokka han hadde valgt å ta på seg som en del av sin siste tid her sammen med oss. Det var den klokka han hadde på seg da han ble funnet. Tenk at han fortsatt hadde den med seg? Etter ca 10 måneder i hardt farvann. Det har jeg ikke tenkt på ordentlig før nå. Tenk at den hadde overlevd hele denne tiden.

Tiden hans hadde stoppet men han hadde den fortsatt på seg. Det var en solid klokke, det var en solid tid. Den hadde fysisk stoppet men han er fortsatt i en annen tid. det er jeg hvertfall helt 100% sikker på. Det har jeg opplevd så det vet jeg at han er.

Sammen med hans siste klokke så var det også et smykke. Et smykke som han alltid hadde på seg. Også den dagen han ble funnet. Disse to tingene hadde jeg et svært inderlig ønske om å bare få låne litt, få holde i hånda mi. Men det har jeg ikke fått lov til å se så da får jeg bare huske han da han hadde det på seg. Men jeg kjenner at jeg fortsatt ønsker å holde det i hånda mi.....

Men jeg har et slips som jeg vet han var veldig glad i og det er en veldig fin trøst. Det lukter fortsatt han og det kan ingen ta fra meg.

- Kirsti J -

#klokke #tid 

 

Til ettertanke



- Kirsti J -

#livet #sorg #selvmord

Godt Nytt År

På denne dagen i dag, det nye årets første dag kommer det alltid tanker som gjør at jeg blir påminnet om og husker så godt alt det som skjedde for 6, 7, 8 år sida. Overgangen til et nytt år er i seg selv ganske spesielt med nye tanker og løfter til seg selv om å bli bedre på ditt og bli bedre på datt. Jeg har lært meg rett og slett å glede meg over at jeg får lov til å oppleve at et nytt år er på gang. Og så får det året som ligger foran meg komme med alle dagene sine og så skal jeg gjøre det beste jeg kan til å ta vare på hver og en av dem og gjøre dem til no godt og no minnerikt å se tilbake på. Og ut i fra de forutsetningene jeg har og tilegner meg så velger jeg å gjøre det jeg har lyst til slik at øyeblikkene mine og til de rundt meg blir så gode og opplevelsesrike som det er mulig å gjøre det til.

Året 2010 og overgangen til 2011, var som nevnt tidligere mitt værste år. I tiden etter at vi hadde sett på bilder fra åstedet og lest obduksjonsrapporten side opp og side ned så ble alt bare utydelig. Jeg fikk et slags slør foran utsynet mitt. En type film som lå på innsida av øya mine. Vanskelig å sette ord på egentlig. Men fra før så var jeg i mitt eget vakuum. I min egen film. I mitt eget cover. Mens nå så ble alt så gjennomsiktig. Så uvirkelig virkelig. Jeg hadde ikke peiling på åssen jeg skulle leve. Nå hadde jeg levd i et type håp i to år og nå var håpet mitt på bristepunktet. Jeg måtte forholde meg til fakta. Fakta? Hva var egentlig fakta?

Jeg husker vi hadde søskenbarn-fest hjemme hos oss den høsten og det var helt umenneskelig at vi ikke kunne høre latteren hans. Han som hadde en så smittende og festlig latter. Han som var så glad i ta seg en fest. Han som var en gledesspreder. Han som lett kunne bli festens midtpunkt. Han som alle merket ikke var der. Jeg hadde da informasjon til gjestene og fortalte om bilder og rapport. Så rart å holde en slik "tale". 

Den nye dagen i dag får meg til å tenke på den samme dagen i 2011 da blikket mitt ble slørete. Livet mitt ble slørete. Jeg strevde virkelig med å holde meg på beina. Jeg var i en egen verden av noe som jeg ikke visste utfallet på. For nå hadde det jo gått såpass lang tid, det hadde jo gått litt over 2 år siden det fatale skjedde, og samfunnet forventer jo at da skal alt være tilbake i normalen og ting blir "glemt". 

Ettersom dagene gikk ble det rett og slett tvunget fram en beslutning. Det gikk ikke an å leve dagene sine sånn som vi gjorde. Å våkne hver morgen å kjenne at det eneste som hadde vært tilfredsstillende var å bare bli liggende i senga og håpe på at dette virvaret bare ville slutte. Dra dyna over hodet og bli borte. Bare håpe på at alt ville gå over. At alt bare ikke hadde skjedd. At alt bare kunne være harmonisk og normalt. Jeg klarte ikke å orke å ha det sånn. Var det sånn han hadde det? Var det sånn han tenkte den siste tiden av livet sitt? Var det sånn han følte det? At ingenting hadde betydning? At hvis bare lyset ble skrudd av så ble alt bra?. Hvis han bare kunne krype under dyna og bli borte, så ble alt bra? Han fant ingen veier å gå, han klarte ikke å finne muligheter til å finne tilbake til livet sitt. Jeg fant en vei. Jeg fikk en vei ut av helvetet. Jeg fikk en ny mulighet og jeg tok den. Jeg valgte å bruke muligheten min til å velge at dette var en ørliten begynnelse på resten av livet mitt..... Men kampen har vært tøffere enn jeg trodde. Det river og sliter og det vil det nok alltid gjøre. Men vi mennesker er heldige for vi har den evnen til å faktisk finne en mulighet til å lære oss til å leve med alle traumene vi opplever. Men ingen kan si at det enkelt.......med daglig kamp....

Jeg skulle så gjerne ønske at han hadde klart å ta tak i den lille muligheten han helt sikkert hadde der inne i mørket et sted? Eller? Var det bare mørkt? Ja, det var nok det........ han valgte å ikke ta den kampen......

- Kirsti J -

#godtnyttår #sorg 

 

Obduksjonsrapport

Obduksjonsrapport !! ???? 

Ett ord som skulle få en helt annen betydning enn det før hadde betydd for meg. Vi valgte å ringe til  sykehuset i Gøteborg for å spørre om det gikk an å få greie på litt om hva som sto i obduksjonsrapporten. Den endelige rapporten. For først er det lager de en og så kommer tilslutt den endelig. Og da min mor ringte og traff på en veldig hyggelig dame som sa at den kan dere jo bare få lese selv. Så endte det med at hun sendte den i posten til oss og så var det bare å sette seg ned å lese. Eller? Var det bare å sette seg ned å begynne å lese? Ja, egentlig så var det jo bare å begynne på toppen av side 1. Men så enkelt var det jo ikke. Jeg skumleste ganske så stort før jeg begynte på side 1. Det var heftige setninger å ta innover seg. Det var vanskelig å forstå rekkevidden av det som sto der svart på hvitt. 

Jeg har ikke tenkt til å utdype på trykk hva det sto i den for det er egentlig noe jeg har lagt i en liten del av hjernen min for det var ikke hyggelig lesing. Men jeg måtte bare studere den også, som alt annet, og fikk flere innblikk i åssen noen kunne se ut etter å ha ligget lenge i vannet. For det er jo det vi visste fra før, at han bar preg av å ha ligget lenge i vannet. Men en ting er å høre at noen bærer preg av det. En annen ting er faktisk å lese at noen bærer preg av det. En helt annen sak er å lese om broren min. At det jeg satt og leste faktisk var han. Eller var det det?

Tvil og håp er alltid tilstede.

En obduksjonsrapport er ganske så detaljert og det er flere ord og uttrykk der som for en som ikke er utdannet lege er helt uforståelig. Der er alt skrevet ned. Masse ord og uttrykk og inntrykk og følelser og rare tanker. Uansett hvor uforståelig og absurd det var å lese så var jeg veldig opphengt i at denne skulle studeres fra første til siste side. Masse ord og inntrykk som skulle fordøyes. Masse ord som beskrev noe som var ganske så uvirkelig å lese og hvertfall det å skulle forholde seg til det at det var broren min jeg leste dette om. 

Når jeg tenker på det i dag så forstår jeg egentlig ikke at jeg turte å lese. Jeg forstår ikke at jeg orket å lese det. Jeg forstår egentlig ikke at det kunne være så lurt at jeg som ikke visste hva dette kunne inneholde bare ble overlatt til å lese dette selv.

Hva hvis dette hadde skjedd i Norge? Hadde vi kunnet lese det sammen med en fagmann? Jeg hadde kanskje også fått hjelp til å bearbeide dette jeg måtte igjennom. Denne opplevelsen jeg hadde og måtte strebe meg igjennom. 

Men jeg tok nå den kjangsen å lese fra A til Å og angrer ikke i det hele tatt. Dette var bare en del av min bearbeidelse. Det kan jeg se tilbake på i dag.

Til slutt så var den rett og slett blitt litt slitt i kantene. 

Jeg ryddet i litt papirer for en stund siden og valgte å brenne den opp. Det er ingen hyggelig lesing og jeg husker nesten ikke hva som sto der, i hvertfall i detaljene. Så det ble på en måte litt hard kost å la ligge i skapet. Det er helt unaturlig å huske han som den som er beskrevet i den papirblekka.

Alle ting som har med han å gjøre er viktig for meg å holde i hånda mi. 

Og jeg vet at det fortsatt er ting som jeg ennå ikke har fått lov til å holde i hånda mi..... ting som var viktig for han. Og det er viktig for meg å ha noe som var hans å holde nær hjertet mitt. For han er viktig for meg!

- Kirsti J -

Endelig bevis?

Vi (søstrene mine og mora vår) bestemte oss for å snakke med polisen i Strømstad igjen. Jeg ringte og spurte om bl.a. hva som skjedde den dagen han ble funnet...... hadde jo så mange ting vi lurte på.......

Vi fikk beskjed om at vi kunne komme å se på bildene som ble tatt av han den dagen der han ble funnet. Det satt langt inne. Bilder? Ble det tatt bilder av han? Ja, det er jo sånn at når noen er savnet så blir det behandlet på samme måte som om det hadde skjedd no kriminelt. Så derfor ble det tatt bilder på "åstedet". Men var det noe jeg ville gjøre? Var det noe jeg turte å gjøre? Hva kunne jeg forvente å se? Kunne jeg se at det var han? Vi hadde jo fått beskjed om og lest om at han bar preg av å ha ligget lenge i vannet. Hva betyr det lissom? Det er jo sånn som skjer på film. Ja, den filmen var fortsatt i gang. Det var ganske absurd og uvirkelig og skulle dra til Sverige og se på bilder av et mannslik. Det mannsliket var broren min, hadde de sagt. Den kjæreste broren min. Jeg var så usikker på om jeg skulle se. Men hvis jeg ikke så, så kom jeg sikkert til å angre? Jeg visste ikke. Det var vanskelig å tenke på men det fantes bare en riktig avgjørelse og det var å sette seg i bilen og kjøre til Strømstad.

For nå hadde jeg jo endelig fått no håndfast og forholde meg til. Noe jeg kunne ta på. Og se på. Og høre noen fortelle om. Så det var helt sikkert kjempelurt. En tirsdag formiddag i april 2010.

Da vi parkerte utenfor polisen så var bena mine helt numne. Det var vanskelig å gå. Og det var vanskelig å tenke. Hva hadde jeg beveget meg inn på nå? Hva lå der inne på stasjonen som kunne få meg til å kanskje klare å lever videre med mitt liv? Tør jeg virkelig dette?

Der ventet en hyggelig polis som forstod veldig godt at denne prosessen var noe vi skulle deltatt i hele veien. Han fortalte fra funn-dagen og vi fikk nye opplysninger som ikke stemte med det vi hadde fra før. Bl.a så fikk vi beskjed om at han ble funnet 20 meter opp på land hvor vi fra før hadde blitt fortalt at han lå i vannkanten. Dette kan jo høres ut som er ganske liten bagatell men for meg så ble det veldig viktig å få vite alt som var slik det egentlig var. Bildene ble lagt fram for oss men det satt veldig langt inne å ta det skrittet med å virkelig å se. Å se på hvordan han så ut etter så lang tid på havet. Jeg trengte å bare se om det virkelig var han, og ja det var han, jeg kjente igjen månen hans. Klærne hans var ødelagt. Men det var såpass mye igjen av dem at jeg kjente igjen både genser og arbeidsbukse. Det var en voldsom opplevelse med en strøm av udefinerbare følelser som strømmet gjennom både kropp og sjel. Fa.. det er han! Hvorfor? Hvorfor skjer dette? Rart å se at den kroppen som lå blant stein o.l. på en holme i Kosterfjorden var broren min. Han lå på magen, med ansiktet ned. Hadde han ligget andre veien så hadde vi ikke fått lov til å se. Det er kanskje ikke så rart etter ca 10 måneder i sjøen....

Det var en seilbåt som dregga opp rett utenfor den holmen for å ta en dukkert. De tok seg en svømmetur og svømte i land og fant han liggende der....... Jeg lurer på hva de tenkte og jeg lurer på om de fortsatt husker det i dag? Hvordan er det å oppleve å finne et menneske liggende sånn? Hva gjør du da tro? Står du langt unna og ser at det ligger noen der eller går du en tur rundt om og snubler over han? Jeg lurer fortsatt på dette den dag i dag. Dette er en ting som jeg fortsatt trenger svar på så kanskje jeg en dag prøver å få svar på det også.

Den dagen var en merkelig dag......... en dag med mange forskjellige tanker og følelser. En dag med mange oppklarende ting. En dag som kanskje skulle bidra til at jeg kunne få ro i sjela mi? En dag som kanskje kunne bidra til at han kunne få ro i sjela si? 

Nå hadde jeg faktisk sett hvor han fysisk hadde vært. Han hadde nok ikke med i beregninga si at noen skulle finne han. Men på en liten holme i Kosterfjorden der lå han plutselig. Ganske så surrealistisk? 

- Kirsti J -

Nytt år igjen...

Det nye året kom selv om jeg ville det eller ikke.

Tida går så fort har mennesker lett for å si. Men jeg har en veldig god venninne som sa at tida går jo ikke fort, det kommer jo ny tid hele tida. 

Etter en begravelse så er samfunnet slik at da skal vi andre fortsette å leve. Vi skal tilbake til vårt eget liv. Vi skal ta fram minner og glede oss over den tiden som vi fikk ha sammen med den som er borte. Det er vel helst i slike tilfeller som når en besteforelder eller oldeforelder dør og har hatt et langt og innholdsrikt liv. Men ganske ofte så opplever vi å miste våre kjære tidlig og i noen tilfeller i tragiske hendelser. I dette tilfelle så var det sånn. Jeg klarte fortsatt ikke å fungere og det ble bare værre og værre. Jeg måtte ha svar. Jeg måtte ha svar på alt det som jeg kunne få svar på.

Jeg klarte ikke å komme meg videre, jeg gikk bare lenger og lenger inn i meg selv. Alt virket helt håpløst. Jeg var ofte på grava hans. Kunne bare sitte der og prøve å få svar. Men det var bare vondt og enda værre vondt. Jeg klarte det bare ikke. Savnet var så stort og vondt og det var så uforståelig at han var borte. Nå var han virkelig borte. 

Som nevnt tidligere så sluttet jeg å funke i min rolle i familien vår på 4 og nå så ble det bare ennå værre. Min tilstedeværelse ble bare mindre og mindre. jeg husker veldig godt at jeg var inne i mitt eget lille vakuum. Min egen lille boble av kaos og frustrasjon. Min egen lille verden som bare handlet om dette tema. Tema som inneholdt kun ubesvarte spørsmål og panisk famling i livet.

Året 2010 hadde akkurat begynt og nå var vi inne i det som faktisk skulle bli det værste året for meg......

Utover våren kom følelsen av å være innesperret i noe som det atter en gang var umulig å komme seg ut av. Jeg hadde så mange ubesvarte spørsmål og brukte hele min energi på å prøve å finne svar på det som kunne gå an å få svar på. 

Hvor skulle jeg henvende meg for å få fakta? Alt skjedde jo i Sverige så da ble det å fortsette å henvende seg til nabolandet.

Etterhvert fikk vi tak i rette personer som ga oss opplysninger. Rettigheter som pårørende som vi før hadde blitt nektet adgang til. Så nå brukte vi våre rettigheter som pårørende og gikk til de personene som selvfølgelig ga oss de svarene som de kunne gi oss på alle spørsmålene våre. 

Endelig skulle jeg få litt innblikk i de aller siste fotspora hans.......

- Kirsti J -

Den første jula en gang til......

Den høsten som fulgte etter begravelsen var kaotisk. Nå gikk vi jula i møte igjen. Egentlig så var det den andre jula han var borte, men så var det lissom den første jula han var borte på ånkli. Jeg tvilte fortsatt.

Jeg hadde ikke sett noenting. Jeg hadde ikke tatt på noenting. Det var forferdelig vanskelig og skulle prøve å akseptere at han var død. At det virkelig var han som var oppi den kista som jeg bar inn i kapellet? Det var helt umulig for meg.

Han hadde på seg smykke og klokke da han ble funnet og jeg ble fortalt at begge to lå hos Polisen i Strømstad. Jeg ble lovt at da dette kom til Norge så skulle jeg få lov til å å se på dem og holde dem. Det betydde veldig mye for meg å virkelig ta og føle på noe som han hadde hatt på seg. Så da hadde jeg noe å se fram til lissom. Og få kjenne på hvor han virkelig var. Jeg klarte ikke å forstå eller akseptere eller godta at han var borte. Så det å skulle få lov til å holde smykke og klokka hans inntil meg betydde alt for meg akkurat da. Jeg ventet og ventet på at det skulle skje......

I mellomtida befant jeg meg fortsatt i den umenneskelige filmen. Den som tydeligvis aldri hadde tenkt til å komme med rulleteksten The End.

Men jeg var jo vant til å vente nå så det var bare å fortsette å vente, sånn som jeg hadde gjort i over 1  år nå.....

Nå nærmet jula seg og jeg prøvde atter en gang å gjøre så godt jeg kunne. Bare gjøre det som var forventet av meg og så strevde jeg alt jeg kunne med å opprettholde eksistensen min. Jeg husker absolutt ingenting fra denne jula heller. Jeg husker bare følelsen av hvor trist jeg var.

Jeg forsto jo innerst inne ett eller annet sted langt der inne at han aldri kom til oss for å feire julaften mer. Det var bare så forferdelig trist og urettferdig og vondt og uforståelig og forferdelig ensomt. Jeg var så ensom inni meg. Jeg hadde jo mine rundt meg men det var ikke nok. Jeg var i oppløsning innvendig og det gikk ikke over. Det bare gnagde og gnagde og tæret på min overlevelsestrang. Jeg var så utmattet at jeg klarte ikke fungere. Jeg bare latet som. Jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke være for nær andre mennesker. Særlig mine aller nærmeste. Hadde jeg gitt etter for den samhørigheten da så hadde jeg kollapset. Jeg turte ikke å hverken få eller gi nærhet. Jeg måtte bare beskytte meg sjøl fra å rett og slett gå i oppløsning. Jeg brukte de få kreftene jeg hadde til å bare eksistere dag etter dag........

Jeg prøvde å ta fram gode minner og snakke om disse. Det er jo det man prøver å gjøre når noen er død. Men det gikk ikke. Det var altfor vondt og uforståelig. 

Jeg kunne ikke gi opp håpet ennå. Det var jo en mulighet for at det ikke var han som lå oppi den kista. Jeg måtte ha svar. jeg klarte ikke å slå meg til ro med at han var død. Han kunne bare ikke være borte. Han kunne bare ikke svikte meg sånn...... Jeg ville bare ha han tilbake...... Livet hadde ingen mening uten han!!

Nå begynte en indre og ytre kamp med å finne de svarene som det gikk an å få tak i. 



- Kirsti J -

Hva nå?

Nå har jeg skrevet meg dit til da han er gravlagt og jeg har gjort det jeg ønsket men som krevde litt ekstra mot, nemlig å dele bloggen min på Facebook. Siden jeg gjennomgikk en hjerteoperasjon for ca 1 år siden og våknet fra narkosen akkurat den samme datoen som jeg oppdaget at han var forsvunnet for åtte år siden. Så er dette veldig spesielt for meg og det har blitt veldig viktig for meg å formidle historien min og ikke minst å snakke litt høyere om det at noen velger bort sitt eget liv. At noen ikke finner noen annen utvei enn å forsvinne fra denne tiden.... For det er faktisk det han gjorde....... Han hadde vondt i hjertet sitt og

Tiden etter begravelsen ble det bestemt hvilken gravsten han skulle få. Og jeg er så uendelig glad for at han har nettopp den steinen som han har. Det er nemlig halvparten av et bord som farfaren våre hogde ut en gang i tiden da han jobbet som stenhogger. Det er et bord som har stått på gården hvor vi kommer fra i mange, mange år. Der har vi lekt og der har vi sittet. Jeg har et bilde av meg selv som sitter på det bordet med farfar ved siden av. Det bordet var også ved siden av flaggstanga så der har vi stått og sittet mye da flagget ble heist. Videre ble denne bordplata brukt som en platting/første trinn på trappa til huset som han bygde for mange år siden. Så på den steinen har han gått mange, mange skritt dag etter dag i mange år. Så det er veldig godt å vite at han har noe som er sitt der han har sitt siste hvilsted. Farfar passer på han... De var veldig gode "kamerater" så det er godt å tenke på.

Det står ingen dato for når han døde. Det står bare HØST 2008. Jeg skvetter ennå når jeg går på grava hans og leser det. Det får meg til å huske alle de spesielle øyeblikkene jeg hadde den høsten. Når jeg står på utsiden i dag og ser tilbake på det som skjedde så er det mer uvirkelig enn noen gang.

Tiden etter begravelsen var det 1 år siden han ble meldt savnet og jeg skulle for alvor prøve å ta innover meg at han faktisk var død. Jeg klarte ikke det.... Jeg vet at det ble utført identifisering i forhold til tannlege. Og at det ble tatt bilder den dagen han ble funnet. Jeg vet at det fins ett par eiendeler som var hans. Men for meg var ingenting av dette nok. Jeg hadde jo ikke sett noe av dette. Jeg hadde ikke fått lov. Jeg hadde ikke nok bevis for at akspetere. Ikke ennå...... Jeg hadde kun kista hans å forholde meg til men jeg visste lissom ikke hvem som var inni. Vanskelig å stole på det uvisse. Det var så tomt. Han hadde vært borte 1 år men det var nå det ble alvor..... Det var nå ting skulle bearbeides.......

 Jeg måtte ha flere bevis, jeg måtte ta og føle på ting som var mulig for meg å gjøre og jeg gikk og tenkte på at jeg måtte etterhvert se noe. Var det mulig å se bilder fra dagen han ble funnet? Var det mulig å lese obduksjonsrapport? Var det mulig for meg i det hele tatt og få til noe? Det skulle gå lang tid før jeg begynte å nøste i forskjellige ting....... Underveis var han (og fortsatt er) med meg i dagene mine, han er med i mine fotspor nå. 

- Kirsti J -

GRAVLAGT - 14.august 2009

Nå begynte en ny tid med venting. Men en annerledes venting da. Nå visste vi lissom hvor han var. Først var det å vente på at identifisering og obdusering var gjennomført. Og så måtte vi bl.a. vente på en spesiell prest som hadde ferie. 

Å vente på at han skulle komme hjem til Norge, til Fredrikstad, til en gravplass som vi kunne plante de blomstene vi vet han liker så godt.

Men nå nærmet det seg og dagene var diffuse.....

46 dager måtte jeg vente før jeg endelig fikk se noe som jeg ble fortalt var han. Jeg kjenner han fra begravelsesbyrå som kom kjørende og han har forsikret meg om at det er han som lå oppi der. Vi fikk jo ikke lov til å se på noe. Måtte bare stole på at det han sa var riktig.

ENDELIG fikk jeg lov til å gjøre noe for han. Jeg fikk bære han inn i kapellet. Jeg bar så hardt at jeg fortsatt har vondt i skuldra innimellom. Det var en enorm følelse, en overveldende følelse av endelig å være nær han igjen. Det var godt å sette seg ned ved siden av han og bare være. Samtidig som sorgen spiste meg opp innvendig. 

I disse 46 dagene var det mange som sa at det var godt at han ble funnet. Godt? Det var jo ikke godt. Det var forferdelig vondt!!!!! Det er jo ikke godt at han var funnet. Da ble jo alt virkelig da jo. I ettertid så forstår jeg hva de mener, men ikke da. Det var jo ikke godt og fint og alt der. Jeg kunne jo ikke føle at det var fint. Det var jo nå jeg måtte begynne å akseptere at han var borte på ånkli. Hadde jo hatt håpet der i 10 måneder og det at han nå var funnet var et eneste stort sår og var ubeskrivelig vondt. Var det nå han skulle begynne å omtales for død? Jeg klarte ikke det. Jeg klarer fortsatt ikke å si det høyt. Jeg sier bare at han valgte å forsvinne på havet.........

Det ble bestemt at begravelsen skulle være lukket. At det bare var familie som skulle få delta. Det strittet mot min vilje dette også, men jeg kunne jo ikke gjøre noe med det. Men takk og lov for at jeg gjorde minnestunden til det jeg gjorde den til. Nå hadde jeg jo den å se tilbake på og det er den dagen jeg ser på som hans seremoni. Og det er en god ting å føle nå.

Jeg ble slått i bakken av indre opprør da kista ble senket. Kan sammenlignes litt med den følelsen jeg hadde da jeg ikke fant han på hytta for litt over 11 måneder siden. Mens dette var mer virkelighetsnært. Dette var virkelig. Jeg står faktisk her og ser på at han blir borte nå. Nå forsvant han virkelig. Nå forsvant på ånkli............ Det kjentes ut som om jeg gikk i oppløsning. 

Den er faktisk sann denne filmen jeg har vært med på. Det er min egen dokumentar. Og jeg var fortsatt mitt i den....... Men hva kunne jeg gjort annerledes? Hva kunne jeg gjort for å stoppe det som skjedde? Hva kunne jeg gjort for at han ikke skulle forsvinne?

Vi ga han hver vår rose fra oss fire som et tegn på hvor mye han betyr for oss og hvor mye vi savner han og det var fint å kunne gjøre noe for han.

Nå har hovedpersonen fått ro i sjela si og jeg er så heldig at jeg for alltid har han med meg i det friske hjertet mitt. 



- Kirsti J -

ET ÅPENT SÅR......

Dagen etter gikk med på å vente. Å vente. Å vente. Noen skulle dra til Sverige for å identifisere han. Vi andre måtte være hjemme å vente. Og at det skulle ta så lang tid? Jeg skulle egentlig bare kjørt da også. Han er jo broren min, hvorfor kunne jeg ikke være nær han? Jeg kunne bare vært i Sverige. Jeg skulle bare vært i det landet hvor han hadde blitt borte, var forsvunnet og savnet, og nå kanskje funnet. Jeg følte at jeg var alt for langt unna....... Han var jo i et annet land. 

Nå gikk jeg glipp av fotspora hans. Hvis han nå endelig hadde kommet tilbake så var jeg ikke der og gikk i fotspora hans. Dette var egentlig mer enn jeg kunne takle kjente jeg. Å sitte hjemme i Norge og lure og forestille seg om hvordan alt dette foregikk. Hva er dette for no menneskelig svikt? Jeg skulle vært der. Jeg som inntil i går hadde gjort alt jeg følte at jeg måtte både for meg og for han. Jeg skulle i dag sitte rett opp og ned i sofaen og ikke kunne gjøre noenting.

Etter mange lange timer kom den telefonen som jeg gruet for. Jeg hadde hittil trodd at jeg hadde opplevd det værste, men det som skulle skje nå var jeg totalt uforberedt på. De sa det var han. De sa det var hans klokke og hans smykke. Og de sa det med en overbevisning så jeg forsto at dette faktisk var alvor.

Selv om jeg ikke ville tro det, så måtte jeg tro det for det var det de sa. 

Nå rasa alt. Verden forsvant. Alt rundt meg ble tåke og det eneste jeg ville var å rømme. Og det gjorde jeg. Dette var altfor vondt. Satt meg i bilen og kjørte. Husker ikke veien jeg tok, men når hjernen begynte å koble meg på igjen så var jeg langt ute på Hvaler. Dette fikset jeg ikke. Dette er alt for mye. Hva er poenget med dette? Hvorfor skjer dette? 

En bølge av uante og udefinerbare følelser raste gjennom meg. Livet sammen med han raste forbi. Jeg hadde så mye tanker og så mye ubesvarte spørsmål som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med. Jeg var i en berg og dalbane av frykt og redsel. For hva skjer med meg nå? Hvor skal jeg fortsette hen nå?

Famlende i et innvendig mørke prøvde jeg å sette bitene av meg sammen igjen for så å ta den lange og tunge turen tilbake til virkeligheten.

Jeg hadde ventet og ventet og ventet i nesten 10 måneder samtidig som jeg ikke visste hva var. Var det dette jeg hadde ventet på? 10 måneder med uvisshet og venting. Og nå bare falt alt sammen. De sier han er funnet......!!! De sier at det det er han norrmannen i 50-årene som har vært savnet siden i fjor høst. Hvordan er dette mulig? Hvordan kunne det være han? Det skulle jeg ha ett bevis på ja........

Men inntil videre så måtte jeg akseptere at de sier at det er han som er funnet. Det er broren min som er denne mannspersonen i femtiårene, det er broren min som er dette mannsliket som er hentet opp med helikopter fra en holme i Kosterfjorden og inntil brygga i Strømstad og videre fraktet til Karolinska sjukhuset i påvente av endelig identifisering. Langt inni meg så levde det et ørlite bittelite håp om at den endelig identifiseringen ville si noe annet. Men hjernen var såpass skrudd til resten av meg nå, så jeg begynte faktisk å måtte ta inn over meg at han som har vært savnet så sårt, nå er funnet......

Nå ble alt stille og det er helt uvirkelig !!!! 

Jeg har ennå ikke funnet de riktige ordene for å kunne beskrive hvordan jeg hadde det. 



- Kirsti J -

Livet brister....

- Kirsti J -

 

FUNNET - 28.juni 2009

Det var en søndag og det var skoleferie og det var sommer, så vi prøvde å ta med barna på båttur og gjøre no hyggelig. Vi gikk i land på en strand som vi pleide å være og vi gjorde det vi pleide å gjøre der. Det var jo en tid hvor vi gikk litt på autopilot.

I tillegg så var dette dagen da vi traff hverandre for 24 år siden på bryggefest ikke langt fra der vi bodde, så dagen var jo litt spesiell og. Rart å tenke på at vi hadde tilbrakt så mange år sammen og opplevd så mye sammen med både glede og mye tristhet og sorg. Denne dagen var på en måte bare atter en dag som det var nødvendig å overleve. Men klarte å kose oss sammen og nyte sola og stunden. Viktig å prøve å ta vare på de rundt meg og da. Men jeg hang bare i den berømte stroppen og fungerte greit på utsida.

Jeg satt mest og tenkte på at nå hadde han vært borte i 9 måneder og 20 dager, nesten 10 måneder....... det er 294 dager......ca 7000 timer..... det er mange minutter det.....og tenk på alle de enormt mange øyeblikka............. 

Mens jeg satt og funderte og spekulerte og tenkte og lengtet så ble stillheten avbrutt..

 FOR DA RINGTE TELEFONEN..........

NEEEEEEEEEEIIIIIIIIII....................... døm hadde funnet en mannsperson i Kosterfjorden. Han var brakt i land i Strømstad. Var det han? Kunne ikke si det sikkert! Bar preg av å ha ligget lenge i vannet. Men mest sannsynlig var det han. Jeg ville ikke høre. Jeg ville ikke forstå. Jeg ville ikke noe. Jeg ville ikke leve. Jeg ville ikke være med på dette. Skulle jeg ikke lete lenger? Er han død? Nei, hvertfall ikke død. Han var jo ikke død. Han var jo bare borte og nå var han funnet. Ja, en seilbåt med en familie om bord hadde dregga opp utenfor en holme i Kosterfjorden, de skulle bade fra båten og svømte inn til holmen og gikk i land. De fant han liggende 20 meter opp på land, med ansiktett ned og bar preg av å ha ligget lenge i vannet. Jeg trengte ikke å høre det nei. Ligget lenge i vannet? Lenge? Hva er dette for no? Hvem er det som sier dette? Jo, det var visst Polisen i Strømstad som hadde ringt. Men det er jo mange personer som er savnet? Det sa de i hvertfall på Pollitistasjonen i Fredrikstad. Snakka de lissom ikke samma språk i Norge og Sverige eller? Tankene mine var besatt av uidentifisert materiale. Jeg var lam i hodet, kvalm og mo i hele kroppen, samtidig som fortvilelsen raste innvendig. 

Båtturen hjem er blank. Det var bare om å gjøre å holde seg fast. Fysisk holde meg fast så jeg ikke ramla over bord og psykisk holde meg fast selv om jeg der og da ikke visste åssen jeg skulle få til det. Tusenvis av tanker med forskjellig innhold som bl.a. hva skjer nå? Hvor går veien videre nå? Hvor skal jeg lete nå? Nå er den filmen skikkelig i gang igjen. Nå var jeg inni del 2. Den bare fortsatte og fortsatte. Når slutter denne filmen og hva blir slutten på den? Uvirkelig. Dritt. 

Jeg husker ikke så mye av resten av den dagen. Jeg husker bare den forferdelig følelsen, det absurde jeg hadde fått høre denne dagen. Jeg husker også veldig godt at vi ikke fikk lov å dra til Sverige den dagen. Fikk ikke lov? Skulle jo bare vært på det sykehuset hvor han var. Følt en type nærhet med ham. Hadde jo ikke hørt no fra han på 10 måneder........ Når jeg tenker på det i dag så forstår jeg ikke at jeg ikke bare kjørte. Jeg kunne bare vært der. Jeg ville bare vært der. Ingen kunne jo egentlig fortelle meg at jeg ikke kunne det. Han hadde jo fortjent at noen hadde vært der hos han.

Men ennå så visste jeg ikke sikkert om det var han da. Han var jo ikke identifisert. Det kunne brått være en annen mann. Ja, det kunne det. Ja, det var det sikkert. Håpet var der fortsatt. Men inni meg så føltes det ut som en krig, en vulkan som snart fikk et utbrudd. Det kjentes ut som om lavaen bare ulma og hadde en slags tidsinnstilling. Hvorfor kunne vi ikke bare kjøre ned å sjekke om det var han?

Det er flere ting jeg kan angre på i dag, men dette er kanskje den viktigste. Jeg angrer for at jeg ikke kjørte til Sverige og tok han i mot. Jeg angrer for at jeg ikke var der. Da hadde jeg sikkert fått snakka med noen der. Fra Kustbevakningen f.eks eller en Polis eller noen på sykehuset. Hadde kanskje fått litt innblikk i åssen han ble funnet og når og åssen han ble fraktet til fastlandet. Dette er ubesvarte spørsmål som fyller seg inn i rekken av flere. Jeg har puttet alle sammen i en "jegfårikkegjortnomeddet"boks. Den er plassert sammen med de andre boksene mine med ubesvarte spørsmål. Det har blitt mange etterhvert.

Å gå å legge seg den kvelden husker jeg ikke om jeg gjorde i det hele tatt.......

- Kirsti J -

Sommer

Det å gå dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned å vente er vanskelig. Frustrasjonen og hjelpesløsheten blir en naturlig del av hverdagen. Det å ikke vite i tillegg er uutholdelig. Og så skal jeg lissom bare begynne å godta at han er borte? Forsvunnet? Hvor er han ?????? Gå på jobb og lage mat og hjelpe de andre i familien som trengte hjelp. Smøre matpakke og sende barn på skolen og ha det hyggelig? Tilbake til hverdagen sånn som før? For meg var det helt UMULIG !!!! Jeg klarte det ikke. Jeg bare var tilstede, mens inni meg var alt det eneste kaos. Alt var meningsløst. Ingenting betydde noenting. Jeg begynte å føle meg ødelagt innvending. 

Sommeren nærmet seg og nå begynte det å bli lenge siden. Lenge siden? Ja, lenge siden er det som er "normalt" med oss mennesker. Når det har gått en stund så glemmer de, de menneskene som er rundt oss. De har jo sitt liv å leve og sine ting å drive med. Alt dreier seg jo ikke om mitt savn. Jo, for meg så var det det eneste livet dreide seg om. Jeg holdt på å gå i stykker av å ikke vite og å bare gå å vente og prøve å fungere sånn som før. Jeg fikk det ikke til men jeg gjorde alt jeg kunne for å dekke over kaoset mitt og bare prøve å oppføre meg "normalt". 

Jeg skulle nå inn i en fase med å godta at han bare var borte. Men det er ganske umulig når jeg ikke hadde noe konkret å forholde meg til. Jeg var vant til å se de døde for å forstå at de ikke levde lenger. Men det å skulle godta at han var borte uten å vite var rett og slett umulig. Men på en måte så måtte jeg bare godta og late som at jeg aksepterte at han var borte. Men jeg kunne jo ikke det. Det var umulig å godta noe som jeg ikke visste. Hvordan kunne jeg godta at jeg aldri skulle få se han igjen? Han kunne jo plutselig komme hjem fra en tur han hadde vært på?

Nå var det skoleferie og vi skulle ha ferie og gjøre familieting. Jeg var bare med. Oppførte meg og gjorde ting som var forventet av meg. Jeg var nok ikke så veldig koselig å være sammen med, men det ble nok en vane for de rundt meg etterhvert. Jeg var uberegnelig og ganske trist. Men tida kommer jo hele tida og vi må jo bare henge på, så jeg prøvde å forberede meg til å komme meg igjennom sommeren uten å vite og bare gå å vente og hele tiden å håpe på å finne han ett eller annet sted. Jeg klarte ikke å ta fram gode minner og mimre om alt vi hadde opplevd. Han var jo ikke død????? Men jeg måtte se realiteten i det at det jobbet i kulissene med å erklære han død. Tanken var til å bli helt kvalm av. Ingen som visste at han var død vel? 

Det hadde blitt en vane å våkne hver morgen med en visshet om at han var savnet. Men han var jo bare savnet? Han var jo bare borte. Han var jo bare forsvunnet. Han var jo ikke død.......... ????? Men tankene kom innimellom....... Kom han virkelig ikke tilbake til meg? Skulle jeg være alene nå? Skulle jeg klare meg mot resta uten han nå? 

- Kirsti J -

Savner tryggheten min


- Kirsti J -

Våren derpå....

Tida etter minnestund husker jeg ikke så mye av akkurat nå........ jeg var nok bare ganske mørk og trist og sliten og lei...... Denne våren var alt bare trist og vissent og livløst. Jeg husker at det ble snakk om at han skulle erklæres død og at jeg bare syns det var helt grusomt. Åssen går det an å erklære noen død som har vært borte ett halvt år? Åssen kan noen være så sikker på at han er død ????? Jeg undres den dag i dag.........

Men jeg fortsatte med det samme som før, jeg klarte ikke fungere så jeg fortsatte å gå i fortspora hans. Jeg var i Sverige for å se åssen det så ut der etter vinteren. Håpa at noe hadde dukka opp i løpet av vinteren. Håpa at noe hadde dukka opp som jeg ikke hadde sett før. Åssen så spora ut nå? Hadde vinteren forandra noe? Hadde vinteren tilført spora noe? Var det noe nytt å forholde seg til?

Nei, det var akkurat det samme som det hadde vært, bortsett fra at nå hadde lissom alle glemt hva som hadde skjedd. Hvordan kunne alle bare gå rundt å smile og leve og ha det hyggelig? Jeg syns det var urettferdig. At alle nå bare skulle smile og være glade. Visste de ikke at han fortsatt var savnet ???

Var sporet etter kano'n borte? Ja, den stripa ut i vannet var visket bort. Dette var det store tydelig tegnet på at han var borte..... Han hadde faktisk ikke kommet tilbake. Jeg kunne stå på stranda og bare se utover vannet og det gjorde så vondt inni meg at det var helt uutholdelig. Helt ubeskrivelig. Og for andre helt usynlig at det var sånn det føltes.

Jeg gikk den samme ruta fra hytta og ned til stranda der hvor kano'n hadde ligget. Som jeg hadde gått så mange ganger før. Det var fortsatt forferdelig å gå der og tenke på at det var den siste strekningen han hadde gått. Dette var den siste ruta han valgte å gå.

Hva tenkte han da han gikk der? Var han trist? Var han glad? For endelig å ha bestemt seg for hva han ville? Hadde han nok klær på seg? Tenkte han på det? Hadde han vondt no sted? Var han sulten? Var han tørst? Bortsett fra i hjertet sitt, som sikkert var knust? Hadde han vondt i sjela si? Eller begynte han å få fred i den på den veien han gikk? Gikk han bare der med padleåra på skuldra? Gikk han der og plystra? Var det noen som kunne se på han hva han hadde planlagt å gjøre? Hvorfor stoppet de ham ikke? Hvor lang tid brukte han på denne ruta som han hadde gått så mange ganger før? Tenkte han på at dette var siste gang han gikk der? Åssen hadde han det da han tenkte at det var siste gangen han skulle gå der? Jeg har tenkt veldig mye på akkurat dette. Hva var det han tenkte på? Hvorfor kunne han ikke bare snu? Hvorfor kunne han ikke bare snu og gå tilbake på hytta og ringe til noe og snakke i steden? Hvorfor ringte han ikke? Hvorfor var det ikke en stemme oppe i hodet hans som sa at han måtte snu? Hvorfor kunne ikke hjernen hans koble inn og være fornuftig sånn som min hadde vært de siste månedene da det var som mørkest? Jeg lurer så ille på åssen han hadde det inni seg? Følte han at tida hans begynte å renne ut? Var han ferdig alt?

Da jeg var hjemme hos han ca en måned før han forsvant, sa han noe som har etset seg fast i hjernen min og som jeg fortsatt ikke skjønner at jeg ikke gjorde noe med. Han sa at han var så ENSOM. Først så tenkte jeg at det var kanskje ikke så rart fordi han hadde flytta og at han bodde helt alene. Men det var jo ikke det han mente, det var jo rett og slett at han var ensom. Han var helt alene og mørk inni seg. Jeg forstår det nå. Kunne jeg gjort no annerledes tro? Kunne jeg gjort eller sagt noe som kunne fått han til å snu på den siste strekningen hans den kvelden i september ?????

Det får jeg ALDRI svar på !!!

- Kirsti J -

 

Minnestund

Åååååå, alle syns det var så fint at vi skulle ha minnestund i kirken bare IKKE jeg. Alle visste at han var død lissom, og ikke jeg?

Det rev og slet i meg fordi jeg måtte kjempe for å gjøre denne dagen fin. Jeg var jo i utgangspunktet så forferdelig uenig i at det skulle være minnestund alt nå? Alt nå? Han hadde ikke vært borte så lenge da. Han må jo rekke å komme hjem? Dere må jo skjønne det !!!!!!

Minne hva da? Han? Ja, selvfølgelig men hvorfor? Visste jo ikke hvor han var. Joda jeg gjorde jo det. Han hadde valgt å forsvinne i havet...... Men skulle jeg minnes det da lissom? Å minne han kunne vi gjøre når vi fant han. Vi kunne jo ikke være ferdig med å lete alt nå? Jeg ville fortsette og lete. Jeg kunne ikke bare godta at vi nå skulle ha minnestund. Det var så veldig veldig urettferdig og surrealistisk. Jeg ville bare ha han tilbake. Jeg ville bare at han skulle komme. Det gjorde så vondt at han ikke var her. Skulle han nå være død????? Nei det klarte jeg hvertfall ikke å tenke.........!!!!! Jeg fikk bare late som da :-(

Men hjernen koblet seg til fornuften og hjalp nok en god del til med å få meg til å tenke at jeg skulle gjøre det beste ut av denne dagen uansett utfall. Da ble jeg motsatt, da tenkte jeg at jeg skulle alt jeg kunne ved å bidra med det jeg kunne i form av å lage denne dagen så fin som overhodet mulig. Det var jo tross alt bursdagen hans. For hvis han skulle komme gående opp kirkegulvet så gjorde jeg det beste for han tross alt. Da ble han sikkert bare glad?

Jeg lagde bl.a. program til kirken, spilte piano til Amazing Grace og leste høyt i mikrofonen noe jeg hadde skrevet til han. Jeg klarte å gjøre denne dagen til noe spesielt fra meg til han og det er jeg veldig glad for i dag. Jeg angrer ingenting. Det å bidra med Amazing Grace, (en av de vakreste sanger som finnes) var en veldig god følelse. Han likte nok det. Gabriellas sång ble sunget av ei jeg kjenner med en vakker stemme og gjorde denne sangen ennå mere spesiell. Tusen takk. 

Kirken var fullstappa. Alle var der lissom. Familie, venner, naboer, arbeidskollegaer fra før og nå. Alle var der. Men det var en kjempefin dag og en verdig bursdagfeiring ble det selv om ham ikke var der, tenkte jeg. Jeg hadde først så motstridende følelser men er forferdelig glad i dag for at jeg gjorde det absolutt beste jeg kunne ut av denne dagen. Derfor var det veldig fint å dele disse ordene med en fullstappet kirke for å prøve å formidle hvor mye han betyr for meg:


- Kirsti J -

Et nytt år........

Et nytt år begynte uten at jeg ville det eller ikke. Mitt første nytt år uten han. Helt uforståelig. Jeg ville bare våkne. Kunne ikke den dårlige filmen slutte snart?

Nå begynte flere å snakke om å ha minnestund i kirken. MINNESTUND ??????? Hvorfor det? Vi visste jo ingenting? Eller vi gjorde jo det, men allikevel ikke. Det gjør veldig vondt og stikker dypt ennå når jeg tenker på den følelsen jeg hadde da det ble bestemt at det skulle gjennomføres. Jeg strittet i mot og brukte mye energi på å ikke ville ha det. For hvorfor skulle vi ha det? Vi visste jo ikke hvor han var og vi visste jo egentlig ikke hva som hadde skjedd og vi visste jo hvertfall ikke at han var borte og ikke kom tilbake. Jeg viste bare at han var forsvunnet. Jeg fant han jo ikke. Og det gjorde så vondt og det skulle lissom en minnestund gjøre det bedre? Nei vettu hva. Jeg er fortsatt i mot. Åssen skal det være mulig å minnes en som jeg ikke vet hvor er eller har har sett død eller er bekreftet forsvunnet? Det var en uutholdelig januarmåned......

Det ble bestemt at det skulle holdes minnestund på bursdagen hans og da kunne jeg begynne å tenke litt annerledes på det. Da ble det brått litt enklere å takle kjente jeg. Da kunne vi lissom ferie bursdagen hans istedet. For jeg var livredd for at han skulle dukke opp i kriken å være sint på meg for at jeg lot dette skje men da hadde jeg det med bursdagfeiring til mitt forsvar så da var dette jeg kunne sakte men sikkert forsone meg med. Da ble han sikkert glad allikevel.

Men jeg orker ikke dette. Det er for voldsomt for meg. Men hva er alternativet mitt? Jeg må bare være med i tiden. Må bare klamre meg til verden og håpe på ett eller annet jeg ikke vet rekkevidden av ennå. Jeg har selv bursdag i januar og fylte 40 år. Husker ingenting av den dagen. Jeg var fortsatt i fasen hvor jeg bare eksisterte. Jeg har ingen ord for hva denne hendelsen som akkurat hadde begynt å forandre livet mitt skulle gjøre med meg. Men jeg har ikke for vane å gjøre ting halvveis så jeg fortsatte hverdagen på en eller annen måte.........

Da begynte jeg heller å bruke energi på å gjøre det beste ut av den dagen isteden. Jeg klarte så vidt å si til hjernen min at det var dette jeg måtte. Den minnestund dagen skulle bli perfekt. Jeg skulle ikke overlate noe til tilfeldighetene. Dette var nok det mest uvirkelige og uvisse nye året jeg noengang har gått inn i.

- Kirsti J -

 

 

 

 

Den første jula....

Da det nærmet seg jul gikk jeg på tomgang. Jeg bare grua meg til jula. En stund før høytiden nærmet seg så dro jeg til Sverige og tente et gravlys på fjellet ved bua på den stranda vi hadde sittet så mye ved og tråkka så mye fram og tilbake. Vi satte også opp et bilde av han ved siden av lyset. Det måtte markeres at det hadde skjedd no der. Ønsket at han skulle bli husket på. Kjørte ofte ned for å tenne nytt lys, da det var veldig viktig for meg å holde liv i han lissom. Tenkte ofte på hvor han var hen? Frøs han? Han var vel sulten? Hadde han nok klær? Jeg forstår ikke så mye av at det går an å tenke sånn når jeg egentlig visste at han var borte? Håpet var fortsatt veldig levende så jeg fortsatte nok bare i den samme duren som jeg hadde gjort hittil.

Dette var en jul jeg bare gjorde alt jeg kunne for å eksistere. Jeg husker ikke no fra denne jula. Men jeg husker at jeg prøvde å gjøre det jeg pleier i juletiden og det som var forventet av meg. Det jeg hvertfall husker er den følelsen jeg hadde. Det var den første jula uten tryggheten min. Han var min trygghet og støtte i livet mitt. Så jeg følte en enorm ensomhet. Det er det jeg husker. Det var ingen andre som betydde no egentlig.

Det var vanskelig for mann og barna å være sammen med meg. Jeg skjønner at da de var midt oppe i det, så var det ganske så vondt og vanskelig. De hadde jo også sin egen sorg og savn. Det har ikke blitt sagt høyt men jeg vet at det ikke var lett å være rundt meg. Jeg var ikke hyggelig selskap. Jeg klarte ikke å ta vare på de rundt meg. Jeg klarte ikke ta vare på meg selv en gang. Autopiloten hadde kobla inn. Men jeg tror at jeg vet at etter så lang tid som det nå har gått, så skjønner de alle tre hvorfor det var sånn.

Jeg har før opplevd den første jula uten et familiemedlem som betyr veldig mye, men da var denne personen død. Da visste jeg hvor hun var og jeg visste hva som hadde skjedd og jeg kjente at smerten jeg følte var riktig i forhold til situasjonen. Nå så var det ingenting. Det var savn, ensomhet, fortvilelse, frustrasjon, smerte og håp. Det å ikke vite er noe av det værste !!!! Det var kaldt og snø og vinter og guffent. Og hele tiden så gikk jeg rundt å tenkte på åssen han hadde det. Det var en helt umenneskelig situasjon. Det rev og slet i kropp og sjel. Jeg kan faktisk ennå føle den smerten i brystet som var så intens og ble ikke bedre selv om det var julaften, 2.juledag, romjul eller nyttårsaften. 

Nyttårsaften ja, vi gikk inn i et nytt år uten noe nytt å forholde oss til. I litt over tre og en halv måned hadde jeg vært helt i min egen lille verden full av dritt. Det var så forferdelig vanskelig. Så forferdelig vondt. Så forferdelig trist. Et nytt år med nye muligheter pleier det å være, men dette vi skulle inn i var bare vanskelig......

 - Kirsti J -

POLISEN

Jeg hadde masse kontakt med Polisen i Strømstad. Hadde direktenummer til en polis som jeg kunne ringe akkurat når det passet meg. Var lagret med store bokstaver på mobilen min. Og der tok jeg han på ordet for jeg ringte ganske ofte. Hver gang vi kom på noe som kunne hjelpe polisen med å finne han så ringte jeg. For hver ting jeg lurte på så ringte jeg. Det var flere forskjellige muligheter vi ønska å formidle videre til dem. Det var ganske rart å være på "fornavn" med en polis i Strømstad forresten. Men han var kjempehyggelig og imøtekommende og hadde stor forståelse for situasjonen vi var midt oppe i.

Sjöredningen og Kustbevakningen i Strømstad var tilgjengelig med båter og mannskap så godt det lot seg gjøre. Vi fikk lov til å være med da Kustbevakningen skulle ut å sjekke opp et spor. De gikk i land på et sted som han og kjæresten hans pleide å campe.

Vi fikk sagt i fra at farfaren vår var svensk så vi tenkte kanskje at han hadde søkt seg dit som han var fra. Det var nemlig ikke så langt unna. Han var veldig glad i farfaren sin så det tenkte vi var en lur idé. Broren til farfaren våre hadde før i tida en campingplass i Fjällbacka så da tenkte vi naturligvis at da kunne han sikkert ha tatt seg en tur dit også........ I dag så ser jeg så veldig tydelig det at han hadde jo ikke gjort det........ det var den hjernen igjen da........ jeg trodde veldig på det da. Men da var jo hver minste lille ting stor og betydningsfull for meg så jeg var sikker på at han kom til å dukke opp snart. Men innerst inne så visste jeg jo det at han kom jo ikke til å gjøre det. Men jeg måtte bare tro på at jeg kom til å finne ham, jeg kunne ikke begynne å føle på det. Da hadde jeg gått til grunne...... der og da......

Det kom sporhunder fra Göteborg. Polisen tok de med seg ut i båt for å gjøre et søk.

Han hadde sin egen yndlingsplass hvor han pleide å ta kano'n ut til. Der fikk han ro og kunne være i fred. Der kunne han være helt alene og bare nyte stillheten og ikke ta hensyn til noen eller noe. Sånn jeg kjenner han så var nok dette en plass han satte veldig høyt og som betydde veldig mye for han. Polisen lette grundig på skjæret hans flere ganger.

Etterhvert som tida gikk så var det snart ikke flere muligheter igjen å gjøre. Det var snart ikke noe vi kunne gjøre. Men uansett, samme hva som skjedde eller ikke skjedde så var det helt umulig å tro på det som skjedde. Det var helt uvirkelig. Det som sitter ganske fastbrent i meg er at vi fikk beskjed om at når hummerfiske starta så var det stor mulighet for at han kunne dukke opp. Det var mange som ble hengende fast i fiskeutstyret og ble med opp. Den gangen syns jeg det var helt okei men i dag så synes jeg det ikke er helt greit å tenke på. Er veldig glad for at det ikke skjedde faktisk. Plutselig dukke opp sammen med masse hummer???

Nå nærmer det seg jul og han er fortsatt borte. Hvordan skal vi komme oss gjennom en jul uten han? Hadde vært sammen hver julaften i mange, mange år. Jeg orka ikke tenke så mye på akkurat det........ jeg hadde så mange øyeblikk å komme meg gjennom først.... og håpet var fortsatt veldig sterkt.......



- Kirsti J -

Kanopadlern'

På nyhetene ble han omtalt som en kanopadler i 50 årene som hadde forsvunnet på sjøen i Sverige. 

Den første gangen det ble vist på nyheter så var det helt absurd. Etterhvert sto det også på nett og i aviser. Var langt i fra koslig å se og lese. Hallo!!!!!!!!! Det er broren min dere skriver om åsså!!!!!!!!! Ellers når jeg leser om ting som skjer så er det jo ikke meg det handler om, men nå var det faktisk det.

Så da fortsatte den filmen igjen da, som jeg ikke ville være med på........ Vanskelig å ta innover seg den der...... Men jeg hadde jo en hjerne som passa på meg så jeg brukte ikke mye energi på akkurat nyheter og den slags. Jeg tok det ikke sånn innover meg som jeg trodde jeg kom til å gjøre. Det var akkurat med en gang at det var helt grusomt og uvirkelig å se det svart på hvitt, men jeg hadde jo lissom ikke tid til å bry meg om det.

Jeg måtte jo ut å lete jeg. Jeg var jo med i den den filmen. Merkelig hvordan hjernen min jobba på autopilot når den beskyttet meg fra å falle sammen. Den bare sendte meg signaler om at jeg hadde en jobb å gjøre. Jeg hadde en oppgave jeg. Jeg skulle ikke la noe være uprøvd. Jeg måtte gjøre alt som poppet opp i hjernen min som virket fornuftig å gjøre.

Det var jo bare jeg som syns jeg var fornuftig tror jeg. Mange syns nok jeg var kjemperar. Jeg vet at mange syns jeg gjorde rare ting og oppførte meg merkelig. Men det brydde jeg meg ikke no om. Det er mye jeg kunne gjort annerledes. Det ser jeg i dag når jeg ser tilbake på alt som skjedde. Men alt jeg gjorde den gangen, og også i dag faktisk, det gjorde jeg fordi jeg trodde på det og at det var riktig å gjøre der og da. Det er flere ting jeg angrer på, men det får jeg ikke omgjort. Jeg har lært mye av det og oppdaget ting som ikke var sånn som jeg trodde de var, så derfor har jeg valgt å ikke bruke mere energi på det i dag.  

Den mannen betyr så mye for meg så han fortjente all min oppmerksomhet den gangen. Og den dag i dag så er kanopadlern' fortsatt en viktig person i livet mitt og dem rundt meg. 

- Kirsti J -

 

Å være der for noen i sorgen

Det å være der for andre mennesker i en vanskelig situasjon kan være utfordrende. Jeg har lært en veldig viktig ting i løpet av disse årene i ettertid. Det er at det går ikke an å bry seg om for mye. Det beste er å bare bry seg masse! Send sms og ring. Ta deg en tur. Ring på døra og hvis noen ikke skulle åpne så bare gå inn. Når noen er i en fullstendig rasert hverdag og full av sorg så er det vanskelig å ta i mot hjelp og omsorg og hvertfall er det nesten umulig å spørre om hjelp. Lag mat, kok kaffe, snakk og spør, eller bare lytt, det er også veldig godt å kunne gråte sammen med noen for ensomheten er ganske skremmende i en sånn situasjon. Bare vær der! Men i tillegg la meg være i fred hvis jeg ønsker det....

Hjernen jobber utafor sin vanlige kapasitet. Jeg opplevde daglig å glemme sånn ting som var en selvfølge. Sånne ting som hjernen egentlig kan. F.eks så opplevde jeg å finne oppvaskkluten i kjøleskapet og melka i stua. Dette fikk jeg forklaring på av en som kan mer om hjernen enn meg at dette er helt naturlig når vi opplever traumer. Hjernen blir overfylt med dramatiske inntrykk og glemmer det den kan. Det var ganske godt å få vite at jeg var "normal". 

Jeg opplevde flere sider av det at noen bryr seg i sorgen. Noen sa direkte til meg at det var ganske vanskelig å være sammen med oss i den perioden der. Dette utsagnet husker jeg veldig godt fordi det var veldig sårende. Heldigvis så opplevde jeg å høre det bare en gang, men vi opplevde jo at noen syns det var vanskelig å være sammen med oss og ta kontakt med oss. Jeg skjønner det veldig godt men da er vi tilbake til det å være et medmenneske igjen. Det er bare å være det! Det går ikke an å være det for mye! Noen ringte på hos meg og bare gikk inn. Hadde med seg ferdig påsmurt baguett og kokte kaffe til meg. Det gjorde at jeg kom meg opp av senga hvertfall den ene dagen. Bare var der og hørte på meg og gråt litt sammen med meg. Det er bedre å bry seg om enn å bry seg med. Men vi er ikke mer enn mennesker alle sammen og det er vanskelig å vite hva som er riktig å oppførsel i en sånn situasjon. Men å bry seg masse om kan aldri bli feil, det er godt med masse omsorg når kropp og sjel er full av hjelpeløshet, frustrasjon og tristhet.



 

Noen gjorde alt hva de kunne for å hjelpe til for å finne han, fordi de brydde seg om oss eller fordi de brydde seg mye om han og savnet han. Den høsten var det mange slags hjelpere som ble med oss til Sverige. Noen av dem har jeg nevnt tidligere, det var de som var ute en hel lørdag og gikk "manngard" og så var det de som ikke klarte å slippe taket og måtte fortsette å prøve alt de kunne for å finne han.

Vi fikk tilgang til en båt som tilhørte hytta og den dro vi ut og inn på land daglig i en periode. Kjørte rundt på leting og kanskje vi også kjørte litt rundt i fortspora hans........? Søskenbarn m.fl. kom med båtene sine og gjorde det samme....... En av dem hadde tilgang på undervannskamera og det ble flittig brukt. Dykkere var i aksjon to ganger. En annen hadde sporhund og kom med den. Andre fikk et innfall sent en kveld og bare måtte kjøre ned til et bestemt sted og lete akkurat på et spesielt sted som de hadde sittet og sett på kartet. Alle hadde et mål og det var å finne han! Fordi de savnet han og var glad i han og ikke kunne forstå at en sånn blid og koslig mann bare kunne forsvinne sånn? 

Tenk om noen av oss virkelig hadde funnet han? Hvordan hadde dagene blitt da? Det er helt utenkelig å spekulere i!

- Kirsti J -



 

SAVNET plakat

Noen syns det var en smart idé å henge opp en savnetplakat med bilde av han på. Og da gjorde vi det. Alt som kunne bidra til no, så ble det gjort. Jeg var redd for å gå tom for idéer til å finne ham. Så når det dukket opp idéer ble de bare gjort. 

Han hang overalt....... Fra den første campingplassen etter Svinesund og helt ned forbi Fjällbacka. Mange rasteplasser også. Men han hang overalt på Resö. 

Det var jo der alt foregikk, det var på Resö han hadde vært sist. Det var der han var kjent i lokalbutikken og det var der han var så godt likt av naboene. Og det var der han likte seg så godt. Det var der han tok en tur med kano'n innimellom ut på skjæret sitt. Det var der han fikk ro og fred. Det var der han likte å gå langs stranda og sitte på fiskebrygga. Det var der han tok en middag på restauranten og en øl på puben. Det var der den hytta var som han likte så godt å være på. Det var der han var lykkelig. Det var på den øya han følte frihet. Og det var der han fikk frihet til slutt. 

HAR NOEN SETT DENNE NORSKE MANNEN? RING POLISEN I STRØMSTAD! Det var ikke så veldig fint bilde av han forresten men det gikk an å se at det var han, så da var det greit. Mange laminerte A4 plakater som hang flere steder i Sverige. Dette var jo bare en del av den filmen jeg var med i, så egentlig så var vel ikke dette så rart..... ? For meg var det rett og slett helt naturlig! 

Den dagen som ikke var så naturlig var når den samme runden måtte tas en gang til og det var da alle plakatene måtte tas ned igjen. Han var fortsatt savnet så det var egentlig vondt å ta de ned.

Ingen var fjernet av andre så der hadde han hengt mellom konserter og informasjon og alt det andre som pleier å henge på slike tavler. Så egentlig var det også litt komisk. Midt innimellom all annen plakatering med info hang broren min.... 

- Kirsti J -

 

LIVREDD

I ukene etterpå, helt fram til det kom snø faktisk, så gjorde vi forskjellige ting med å prøve å finne ham. Som sagt før så hadde vi veldig mange rare tanker og idéer. Og jeg trur at jeg var den værste, for jeg var helt besatt. Jeg var sykmeldt fra jobb i en lang periode og det eneste jeg var opptatt av var broren min. Gikk med en fortvilelse av hjelpeløshet og sorg men samtidig så hadde jeg også et så inderlig håp om å få se han igjen.

Snakk om å leve i nuet.... alle øyeblikkene handlet om ham. Hvis det var andre ting jeg måtte være med på så var jeg bare tilstede, selve JEG var et annet sted. 

Det første jeg gjorde som var litt utenom var vel å skrive beskjeder til han. Jeg skrev en lapp som jeg festet på frontruta på bilen hans, en annen lapp som jeg la under blomsterpotta på trappa på hytta, ennå en lapp som jeg la på verandan.... Jeg var veldig opptatt av å fortelle han hvor glad jeg var i han og hvor mye jeg savnet han og at jeg ikke var sinna på han og at jeg ventet på han og at det ikke gjorde no at han var borte, bare at han kom tilbake igjen. 

Jeg var LIVREDD for å ikke være der hvis han dukket opp, jeg var LIVREDD for at han skulle tro at jeg ikke brydde meg om han. Jeg var egentlig LIVREDD !!!! Redd for at dette var sant. Dette er jo noe som bare skjer på film eller noe som kan leses i en bok. Jeg ønsket bare at denne filmen skulle slutte. At rulleteksten skulle komme. Og at vi kunne ta med oss den tomme popcornesken og colaflaska ut i søpla etter at vi hadde vært på kino. Det var faktisk sånn det føltes.......... å være med i en film. Med forferdelig dårlig manus. Fordi jeg var midt inni det men allikevel så sto jeg på utsida og så meg selv drive med ting som jeg ikke forsto at jeg faktisk var med på.

Den eneste gangen i livet jeg har skrevet flaskepost forresten. Jeg drakk opp en cola, skrev en velformulert lapp og puttet den nedi. Det er bare jeg som vet hva det sto på den lappen. Det var veldig viktig for meg den gangen. Egentlig så skjønner jeg ikke hvorfor det lissom? Men jeg kasta flaska uti vannet og så på den helt til den forsvant..... Jeg var veldig opptatt av å se på den helt til jeg ikke så den lenger. Kanskje det hjalp at jeg la masse tanker og følelser i den flaska før den forsvant. Kanskje den da fant han lettere. Kanskje den kunne bære med seg uvissheten min og finne han så han bare forsto at han måtte komme tilbake. Kanskje han skjønte da at han bare kunne komme tilbake. Jeg savna han så ille jo........ Kunne han ikke bare skjønne det....... 

Jeg skjønte innerst inne en ting. Noe som jeg ikke kunne ta fram og føle på. Jeg måtte bare putte det langt bak der. Det var alt for vondt å ta det fram. Det var det faktum at han var borte for bestandig.......

- Kirsti J -

ENGASJEMENT

Det er helt utrolig åssen venner og familie bidrar når noen er i krise og trenger hjelp. For et engasjement vi mennesker har når det virkelig trengs. 14 dager etter han forsvant så var det noen som arrangerte letedag. Jungeltelegrafen gikk og familie og venner dro til Sverige en hel lørdag for å lete. Det ble delt ut gule vester den lørdag morgenen så det ble lagt merke til på øya hva vi drev med. For det var jo ganske mange som hadde fått med seg hva som hadde skjedd 2 uker før.

En lørdag med tristhet og hjelpesløshet men også litt latter og humor. Sønnen min ble sur sa han fordi det var så mange som lo. Det var ikke lov å le på den dagen der. Vi snakket om det her om dagen og han ser jo også det i dag at det er jo sånn vi mennesker er. Men den gangen ble han bare sint. 

Det var langt ut i september med sol og en ganske så varm dag. Noen kom i t-skjorte tilbake fra en leterunde, da hadde genseren blitt brukt til å samle kantareller. Den gangen syns jeg det var kjempedumt akkurat der og da. Ere mulig? Kom vel ikke hit i dag for å lete etter kantareller? Men min rasjonelle meg i dag ser jo at det egentlig var veldig naturlig. De som liker å plukke sopp klarte jo ikke å gå forbi all den fine soppen på veien. 

Vi hadde samlingspunkt på stranda ved bua. Vi spiste lunsj der og det var mange stemmer som summet. Hva har skjedd? Hvor er han? Alle var mer eller mindre litt i sjokk. Han var borte? Hva gjør vi nå? Hvem har gått hvor? Hvor går vi nå? Han skulle bare visst hvor mange som var glad i han. Hvor mange som syns han alltid var blid og hyggelig og hjelpsom. Hvor mange som ville at han skulle komme tilbake. Så mange som ville ha han i livet sitt. Han skulle bare visst..... Hadde han forsvunnet allikevel? Ja, jeg konkluderer med det hver gang. Han hadde nok det. Det var det brevet. Det A4 arket som lå og "lyste" mot meg gjennom vinduet på hytta. Dråpen hadde jo kommet.....

Jeg husker også godt fetter'n min som fant en sko. Han hadde puttet den i sekken for å vise den til oss. Der slår det håpet inn igjen. Det rare instinktet vi har som får oss til å tro i et lite øyeblikk at det faktisk kan være hans sko. Det må kanskje være fordi vi vil så gjerne bare finne han, vi vil så gjerne bare ikke tro på det som har skjedd, vi vil så gjerne bare håpe og håpe og håpe...... Men det var jo selvfølgelig ikke hans sko. Hvorfor skulle det være det liksom? En sko? Hvor skulle den komme fra? Skulle han bare ha tatt den av seg og gått videre med 1 sko og så tatt av seg den andre et annet sted og gjemt den? I dag når jeg sitter og tenker på det så blir jeg igjen så veldig forunderlig over hvordan vi mennesker er sammensatt..... Hvordan hjernen i øyeblikket bare kobler oss inn på noe som gjør at vi tenker. Vi må faktisk bruke hjernen.Vi må klore oss fast. Holde oss i aktivitet lissom. For så å samle krefter til neste utfordring som lurer rundt neste sving.

Selv om dagen var slitsom og tung og trist og hjelpesløs så var det også en veldig fin dag. Det var mange som var engasjert og det var mange som brydde seg. Det var en dag som huskes veldig godt.

Hvor godt det er å ha familie og venner rundt seg når det virkelig trengs !!!

- Kirsti J -

 

 

 

 

Les mer i arkivet » September 2018 » April 2017 » Februar 2017